Annonse
14:46 - 19. august 2015

En magiker ved navn Miyazaki

Z: Lenge ukjent for oss i Vesten har det i Japan i en liten mannsalder eksistert en tegnefilmens trollmann, som med vilje av stål, enorm arbeidskapasitet og perfeksjonisme à la Kubrick har skapt en perlerad av mesterverk. 

Distribusjonsselskapet Arthaus har kjøpt rettighetene til alle filmer fra Studio Ghibli. 28. august vises Min nabo Totoro av animasjonfilmsguru Hayao Miyazaki på utekinoen til Arthaus. Alle foto: Arthaus
Annonse

Z

Artikkelen er hentet fra Z filmtidsskrifts animasjonsspesial fra 2009. Z er en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN

Z filmtidsskrift er et uavhengig filmtidsskrift som tar film på alvor – både som kunst og underholdning. Med Zs dyptpløyende temanumre om både aktuelle og filmhistoriske emner vil vi bidra til å skape en høyst tiltrengt flora av levende, kunnskapsrik og engasjert norsk filmoffentlighet.

Han har lykkes med å forene et ufravikelig krav til kvalitet med en eventyrlig kommersiell suksess. Han klarte å gjøre en film om en flyvende gris til den mest sette filmen i Japan i 1992. Og hans Princess Mononoke ble i 1997 den best besøkte filmen i Japan gjennom tidene (inntil den kort etter ble rent i senk av Titanic). John Lasseter, visepresident i Pixar-studioet og hovedmannen bak den revolusjonerende digitale tegnefilmen Toy Story, forguder ham.

Han heter Hayao Miyazaki og måtte hans navn snart vekke gjenklang over hele kloden.

Prosessen er for lengst i gang. Chihiro og heksene vant Gullbjørnen under filmfestivalen i Berlin i 2002, og et mer eksplosivt visittkort har neppe noensinne vært presentert overfor en intetanende filmverden. Han fulgte opp i 2004 med Det levende slottet, en eventyrfortelling like henrivende og fantasiboblende som forgjengeren. (Den nå 68-årige Miyazaki nekter for øvrig å gi seg og er aktuell med enda en ny film, Ponyo on the Cliff by the Sea, som ennå ikke har hatt ordinær premiere i Europa.)

 

Innsirkling. Hva slags filmer lager Miyazaki? De klassifiseres gjerne som barnefilmer, men det forklarer ikke deres sterke appell også for voksne. Merkelappen «familiefilm», med sine assosiasjoner til filmer som er omhyggelig ufarliggjort for ikke å støte noen, føles enda mer innsnevrende, da den overhodet ikke fanger inn det betydelige innslag av anarkistisk «galskap» og, framfor alt, den viltvoksende skaperkraften hos Miyazaki.

Sammenligner vi med andre nyere tegnefilmer med appell både til barn og voksne, smetter Miyazaki unna igjen. Monsterfabrikken fra Pixar, for eksempel, er underholdning som grenser til det geniale, men den mangler Miyazakis undrende holdning til tilværelsen og alvoret i bunnen (av nyere vestlig tegnefilm kan nok bare Brad Birds The Iron Giant måle seg med Miyazakis følelsesmessige dybde).

Miyazaki kombinerer Robert Louis Stevensons drabelige, episke eventyrfortellinger med sensitiviteten hos Antoine de Saint-Exupéry

Den britiske Miyazaki-eksperten Helen McCarthy beveger seg ut av filmens verden, og sier (om Castle in the Sky) at Miyazaki kombinerer Robert Louis Stevensons drabelige, episke eventyrfortellinger med sensitiviteten hos Antoine de Saint-Exupéry (Den lille prinsen). Og undertegnede vil gjerne sammenligne med Donald-tegneren Carl Barks’ evne til å skape intelligente, psykologisk innsiktsfulle fortellinger med like stor appell for voksne som barn.

Men Miyazaki er egentlig i en klasse for seg. Han benytter seg riktignok av velkjent sjangermateriale, men etter å ha filtrert det gjennom sin idémyldrende sensibilitet, foredlet det med sine jernharde kvalitetskrav og sjenerøst utsmykket det med mengder av detaljer, ender han opp med store kunstverk som trosser alle forsøk på kategoriseringer og sammenligninger. Men de fungerer også som barnefilmer fordi de er gjort med en slik enkelhet og vennlighet, og naturligvis fordi tematikken er rotfestet i barndommen.

Barn opplever Miyazakis fortellinger på en direkte måte, men den voksne opplevelsen er noe annerledes, fordi den fargelegges av våre forestillinger om vår tapte barndom: erindringer om naiviteten og uskylden vi hadde som barn, lengselen etter barndommens perfekte somre. Den voksnes opplevelse preges i tillegg av vår mer bevisste holdning til det vi ser: På en annen måte enn barn er vi oppmerksomme på Miyazakis kjærlighet til sitt eget materiale, slik at den, og virtuositeten han utviser, blir en del av opplevelsen, ja faktisk en del av filmens temaer.

 

Science fiction og fantasy. Det er naturlig å gruppere sammen gjennombruddsfilmen Nausicaä – Prinsessen fra Vindens Dal (1984) og Princess Mononoke (1997). Ikke bare er de hans mest episke filmer og har et økologisk tema til felles, men de gjenbruker også en del av de samme situasjonene, men i to vidt forskjellige settinger og sett gjennom ulike sjangermessige briller. Nausicaä er en science fiction-fortelling om et framtidssamfunn i økologisk krise etter den industrielle sivilisasjonens kollaps. Mononoke er fantasy, men i en gjenkjennelig historisk setting fra japansk 1400-tall, hvor forskjellige dyrearter og skogsguder samler seg til kamp mot en massiv nedbrenning av skog til brensel for en omseggripende jernproduksjon.

Gjennom Nausicaäs åpningsscene, like stemningsmettet og uutgrunnelig som noe hos Sergio Leone, suges man inn i en verden som virker nærmest psykedelisk i sin fremmedartethet, der et belte med giftige planter og gigantiske insekter brer seg over stadig større deler av kloden og truer alt menneskeliv. Nausicaä formidler like mye «sense of wonder» og «world-building» som de aller beste science fiction-forfatterne og framfører i tillegg materialet med en ekte kunstners sensibilitet. Filmen gjør 2001: en romodyssé og begge Solaris-versjonene rangen stridig som den beste film i denne sjangeren overhodet. Ustoppelig idérik, poetisk, visuelt malerisk og med et avsluttende stormløp av løpske kjempeinsekter over en svær slette, gir den til sammen en så frydefullt episk og fantasieggende opplevelse at man bare sitter og gisper.

Princess Mononoke er mer tankefull, og har mer komplekse karakterer og en mye mer kompleks intrige. Mens insektene i Nausicaä forble mystiske, får vi her et innblikk i menneskenes motstandere, i form av en rekke «stammer», bestående av for eksempel villsvin, ulver og aper. Og i måten dyrene trenges på defensiven av fremadstormende mennesker, ikke kan bli enige innbyrdes og til slutt satser alt på et avgjørende slag, trekkes faktisk paralleller til indianerkrigene i USA (villsvinene angriper til og med iført krigsmaling). Filmen er overraskende blodig og brutal, har et til tider vanvittig tempo, og Miyazaki viser en virtuos evne til å administrere en svært intrikat intrige, med mange rivaliserende fraksjoner og kryssende interesser både på menneskenes og dyrenes side. Mononoke er hans mørkeste film, med en humanists dypfølte smerte over fredens umulighet, og med et melankolsk høydepunkt når hovedpersonene innser at selv med alle de kreftene og egenskapene de rår over, er de maktesløse.    

Castle in the Sky (1986) er mindre ambisiøs, men uhyre sjarmerende. Den utspiller seg i en idyllisk, lavteknologisk tidsalder, hvor ubarmhjertige maktmennesker imidlertid ønsker å gjenoppvekke den farlige teknologien til en tapt sivilisasjon. Restene av denne befinner seg i et ubebodd, kjempemessig slott som løper i bane rundt jorda, og er en av Miyazakis mest visuelt inntagende kreasjoner.   

 

De intime filmene. Årene 1988 til 1992 ble en mer intim periode for Miyazaki. Selv om Kikis Budservice (1989) og Porco Rosso (1992) egentlig er meget forskjellige, kan også disse med hell grupperes sammen. Begge foregår i europeiske settinger, legger mer vekt på stemning og persontegning enn historie, har en relativt realistisk tone og har en hovedperson som er normal, bortsett fra et overnaturlig trekk. 13-årige Kiki er en heks, som kan fly på et kosteskaft og tale med sin svarte katt, mens flygerhelten i Porco Rosso har ved trolldom blitt forvandlet til en gris. Kiki handler om hvordan den unge heksen må klare seg alene i en fremmed by og hvordan hun modnes som menneske gjennom å mestre helt normale tenåringsproblemer, mens flygerhelten er en desillusjonert ’mann’ som lever av å fange banditter mot belønning, mot et bakteppe av et trettitalls-Italia preget av voksende fascisme og økonomisk depresjon.       

Min nabo Totoro (1988) er den aller klareste demonstrasjonen av Miyazakis samtidige appell til barn og voksne: «forståelig for selv det minste barn, samtidig som den respekterer intelligensen til den mest beleste og kultiverte voksne», sier Miyazaki-eksperten McCarthy. Også her blandes realisme og fantasi sømløst. Filmen er både et fenomenalt treffsikkert blikk på barns adferd (to søstre på 4 og 10, og deres totalt sorgløse fryd over å kunne boltre seg i nye omgivelser når familien flytter på landet), men også et supernaivistisk studium av barns fantasiliv (søstrenes møte med diverse fabeldyr som bor i skogen nær ved, for eksempel den gutturalt brølende Totoro og den evig vennlig glisende Kattebussen). Til sammen utgjør dette et utstillingsvindu av tindrende livsglede og snodig, lekende fantasi som neppe har sitt like i filmhistorien. Spesielt er 4-årige Mai ubetalelig, og sammen med E.T.s Drew Barrymore må hun være det mest sjarmerende småbarn i nyere film.   

 

Filmen er både et fenomenalt treffsikkert blikk på barns adferd, men også et supernaivistisk studium avbarns fantasiliv

Fantasi-fyrverkeri. Hans to nyeste verker, Chihiro og heksene og Det levende slottet, fortsetter utviklingen som startet med Princess Mononoke. Det er snakk om en slags «blockbustere», men av en type som setter idéfattigdommen i den nyeste Star Wars-trilogien i nådeløst relieff, og får de selvhøytidelige Ringenes Herre-filmene til å framstå som tungt stampende kolosser på leirføtter. Det 21. århundres Hayao Miyazaki er ensbetydende med eventyrfilmer tettpakket med handling og magiske situasjoner, overflødighetshorn av lekelyst, vitalitet og skaperglede. Chihiro handler om en ti-årig pike strandet i en verden av hekser og trolldom, sentrert rundt et badehus for forunderlige fabelvesener, mens Det levende slottet foregår i et alternativt 1800-tall preget av dampdrevet teknologi og krig mellom rivaliserende nasjoner.

Selv om de siste filmene altså opererer i et storslagent, episk terreng, har han likevel ikke mistet det intime av syne. Miyazaki har en egen evne til å få oss til å føle for sine tegnede karakterer, og i Det levende slottet er de mer engasjerende enn noensinne. Personenes følelsesliv er som en basslinje som filmen hviler på, noe som gjør at action-scenene føles relevante og resonante – fjernt fra utvendigheten i så mange vestlige filmer av samme type.

 

Mannen som kan alt. Miyazakis filmer er altså episke og intime samtidig, men hans allsidighet stopper ikke der. Han har en forståelse for ikoniske bilder som er en Spielberg verdig, som når barna i Castle in the Sky får overrakt en ørliten blomst av en gigantisk robot. Han kan skildre pubertale jenters følelsesliv med stor troverdighet, som i Kiki eller, enda dypere, i Whisper of the Heart (som han kun skrev manus til). Han kan skape øyeblikk av dypt følelsesmessig alvor, som når den ellers så kapable hovedpersonen i Det levende slottet bryter sammen i gråt ved bredden av en tåkeinnhyllet innsjø, overveldet til slutt av alt det merkelige hun har opplevd. Han kan skape gåsehudfremkallende psykedeliske scener, som under tvekampene mellom trollmennene i den samme filmen. Og en av hans spesialiteter er å trylle fram små oaser av stillhet blant alle eventyrene – lyriske mellomspill av ufattelig eterisk skjønnhet.

Og all magien, all den viltre fantasi, hviler på et fundament av frapperende håndverksmessig dyktighet. Går man filmene nærmere etter i sømmene, ser en hvor «riktig» alt virker: hvor effektivt og intelligent «kameraet» er plassert for å formidle handlingen; med hvilken millimeterpresisjon actionscenene er fortalt og klippet (like «pulse-pounding» som Hollywood-håndverkerne, men altså med mening); hvor godt han behersker narrativ (se bare hvor nennsomt han porsjonerer ut Det Levende Slottet – nesten hvert eneste glimt av det gjennom hele filmen avslører et nytt aspekt).

Det er ikke tvil i min sjel om at Miyazaki fortjener en plass blant de helt store i filmhistorien. Skaperkraft og fantasi er uhyre viktige deler av menneskelivet og fortjener like stor plass i kunsten som dybdepsykologiske, mørke dramaer. Og hvilken annen filmkunstner har nådd høyere enn ham når det gjelder det pastorale – maleriske beskrivelser av den fredfylte, landlige idyll? Eller i formidlingen av euforien og eventyret ved hans store pasjon: det å fly?  

For Hayao Miyazakis kanskje største egenskap er nettopp at han forener det jordnære og det majestetiske. Han er de sommerlige cumulus-skyers poet, en fantasiens og livsgledens ridder.

 

28. august vises Min nabo Totoro på utekinoen til Arthaus. Artikkelen er hentet fra Z filmtidsskrifts animasjonsspesial fra 2009. Z er en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

OBJEKTIV: Sebastian Hau svarer.

PROSA: Romansuksessen om krigsseilerne har flere forløpere i Jon Michelets sakprosa.

PROSA: Hvordan lykkes med å skrive bok om noe man verken forstår eller tror på.

FOLKEMUSIKK: Hvordan bevare runddansmusikken som egen sjanger.

NORSK FILOSOFISK TIDSSKRIFT: Hos Moderata Fontes er det kvinnene som definerer verden.