Portal

Rasisme uten rasister i Norge

AGORA: Å påpeke at noe er rasistisk, vekker kraftig motstand og blir tatt høyst personlig. Den rasistiske ytringen derimot, blir ikke tatt alvorlig.

They approach me in a half-hesitant sort of way, eye me curiously or compassionately, and then in stead of saying directly, How does it feel to be a problem? they say, I know an excellent colored man in my town. […] At these I smile, or am interested, or reduce the boiling [of my blood] to a simmer, as the occasion may require. To the real question, How does it feel to be a problem?

I answer seldom a word.

W.E.B. Du Bois: The Soul of Black Folks (1903)[1

---

Agora

Dette er en forkortet versjon av en artikkel opprinnelig publisert i Agora, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.

Agora er et tverrfaglig vitenskapelig tidsskrift som gir ut temanumre innenfor filosofi, humaniora og samfunnsvitenskapene.

---

Hverdagslivet har også politiske aspekter, og det kunne vært fristende å begynne en diskusjon om rasismens diskurser i Norge med en analyse av egne erfaringer. Man skal jo lytte til erfaring; også sin egen. Jeg skal ikke synke ned i det anekdotiske, men vi lever, slik jeg ser det, i et samfunn hvor rasisme både i form av utsagn og handlinger er tydelig tilstedeværende, men der ingen vil innrømme at de er rasister, eller «rase-hatere» som det het en gang. Tvert imot er selv det å antyde at noe er rasistisk, blitt en ren fornærmelse – tro meg, dette har jeg nemlig forsøkt: Si til noen at det de nettopp har sagt, var rasistisk, og du har fått en forurettet fiende som opplever at han eller hun er blitt krenket på det groveste. Det er ekstremt vanskelig å bekjempe slike ytringer fordi det å påpeke at noe er rasistisk, vekker kraftig motstand og blir tatt høyst personlig. Den rasistiske ytringen derimot, blir ikke tatt alvorlig: «Det er ikke så farlig», «ikke vondt ment», mens den som tar det opp, er «uhøflig» og «overdriver», er «overfølsom». Det underliggende problemet er at begrepet «rasisme» nesten ikke kan brukes i Norge, fordi nordmenn oppfatter seg som ikke-rasister.

Å antyde at noe er rasistisk er blitt en ren fornærmelse.

Nå fins det imidlertid en betydelig forskningslitteratur som viser at det eksisterer rasisme og diskriminering på en rekke nivåer i Norge, fra holdninger hos folk til praksiser i arbeidslivet.[1] De siste årene har det også blitt større bevissthet omkring eksistensen av klart rasistiske tradisjoner med dype røtter i norsk historie.[2] Som man vil forstå, henger en del av diskusjonen omkring rasisme på hvordan fenomenet defineres. Man skal vokte seg vel for å operere med et begrep om rasisme som blir altomfattende, men like viktig er det å unngå en definisjon som er så snever at fenomenet forsvinner inn i ytterst små miljøer av nynazister og rasehygienikere. Derfor vil et underliggende poeng i det følgende være å vise hvordan bestemte ytringer krysser grenser som gjør at et begrep om rasisme bør komme til anvendelse.[3] Målet i det følgende er ikke å gi en definisjon som kan dekke alle former for rasisme og utelukke alt annet.[4] En slik definisjon finnes neppe, men det vesentlige for meg er at rasismen vil enhetliggjøre befolkningsgrupper, redusere dem til bestemte vesensmessige eller essensielle egenskaper av kulturell eller biologisk art, slik at de implisitt eller eksplisitt blir forstått som mindreverdige, farlige og/eller «problematiske» på måter som framstår som (bortimot) uforanderlige. Det jeg vil forsøke i det følgende, er slik å følge Marianne Gullestads råd om «å se bort fra hele det individualiserende spørsmålet om hvem som 'er' rasister» og heller forsøke å undersøke hvordan noen typiske aktører uttrykker «ideologier eller biter av ideologier som direkte eller indirekte impliserer et begrep om rangerte 'raser' eller uforenlige 'kulturer' og religioner» ut fra det hun kaller rasistiske «tolkningsrammer».[5]

Hensikten med det følgende er altså ikke å påstå eller bevise at noen er rasister, men snarere at noen bestemte rasistiske diskursformer lever i beste velgående i norsk offentlighet. Siden målet er å si noe generelt gyldig gjennom analysene, har jeg valgt eksempler fra sentrale aktører innenfor en bredere mainstream-offentlighet, og ikke de mørkere avkrokene av nettet. Videre har jeg forsøkt å forholde meg til sentrale begreper, og i størst mulig grad til hele tekster (fra uttalelser i media til bøker og tv-program) og ikke løsrevne sitat fra forskjellige personer. Analysen vil dreie seg om det jeg ser som de to dominerende formene for rasistisk diskurs i dag: 1) det som i dag er den tydeligste manifestasjonen av den «nye» kulturelle rasismen,[6] nemlig islamofobi, og 2) de gjentatte forsøkene på å blåse liv i en mer «vitenskapelig» rasisme. Retorisk (og i praksis) er det ofte mindre forskjell på de to enn man kanskje skulle tro. De empiriske eksemplene vil være noen sentrale begrep og argumentative figurer brukt av sentrale Frp-politikere [ikke med i dette utdraget], konstruksjonen av innvandrere, muslimer og islam i Hege Storhaugs bok Men størst av alt er friheten og Harald Eias program om rase i TV-serien «Hjernevask» [ikke med i dette utdraget]. De er valgt fordi de kan eksemplifisere diskursformer som på mange måter er typiske for hvordan noen bestemte minoriteter framstilles som systematisk enhetlige og mindreverdige av aktører med god tilgang til offentligheten. Eksemplene er aktuelle, i den forstand at dette er diskursformer som stadig dukker opp i norsk offentlighet, men de ligger noen år tilbake i tid, noe som gir den fordel at vi dermed kan fokusere på retorikken uten å bli opphengt i de helt dagsaktuelle stridighetene og temaene. For å kunne få en bedre forståelse av hvordan rasismen ytrer seg i Norge i dag, vil jeg altså drøfte noen diskursformer, måter å argumentere på, retoriske grep som fremmer bestemte konstruksjoner av virkeligheten, i politikk og en bredere offentlighet. Men retorikk er aldri bare retorikk, og undersøkelsen vil derfor hele tiden måtte trekke veksler på kontekstuelle fakta og diskusjoner utenfor selve ytringene. Underveis vil jeg forsøke også å stille spørsmålet om hvordan moderne former for rasisme henger sammen med reelle maktforhold.

[Kulturell rasisme (Islamofobi 1): Fremskrittspartiet]

 [ikke med i dette utdraget]

Kulturell rasisme (Islamofobi 2): Hege Storhaug (HRS)

Hege Storhaug har vært en viktig premissleverandør i den norske innvandringsdebatten. Hun har hatt en stemme i offentligheten i disse spørsmålene i mer enn tyve år nå, og hun slipper stadig til i de nasjonale mediene. Hennes «tenketank» Human Rights Service mottar også store beløp fra den norske staten og fra Oslo Kommune til støtte for sin virksomhet. Mange vil nok hevde at Hege Storhaug er for ekstrem til å bli tatt helt alvorlig, men hun er typisk for bestemte måter å snakke om innvandrere og muslimer. Derfor skal jeg i det følgende analysere det som kunne kalles hennes hovedverk, Men størst av alt er friheten; en bok hun utga i 2006.[7] Her går hun gjennom hovedtrekk i norsk innvandringspolitikk slik hun oppfatter den og gir til beste sitt syn på innvandrerne og Islam. Tonen settes alt med tilegnelsen i boken: «Til Reidar Storhaug (1924–2001), motstandsmann og pappa» (s. 5). Framhevingen av farens rolle som motstandsmann kan se ut til å gi et viktig signal om at vi står i en lignende situasjon i dag – nå er det ikke tyske nazister som har okkupert landet, men helt andre krefter. Forordet demonstrerer den tenkningen som skal dominere resten av bokens 300 sider. «Innvandringen er i ferd med å endre sentrale trekk ved Norge», heter det på første side, «uten at den enkelte borger har hatt særlig mulighet til å påvirke – annet enn ved Stortingsvalg». Det parlamentariske demokratiet er altså lite verdt for Storhaug, kan det se ut til, men senere i boken får vi gjentatte ganger vite at nettopp dette er blant de elementer i samfunnet vårt som bør forsvares mot en trussel fra innvandrere. Slike motsigelser er boken full av, men mest påfallende i forordet er kanskje den omtrentlige omgangen med fakta. Stikk i strid med det som er gjeldende kunnskap om norsk demografi, slår Storhaug for eksempel fast at innvandrerne i «løpet av få år» vil utgjøre flertallet av Oslos befolkning, og at innen utgangen av det 21. århundret vil majoriteten i Norge «antakelig» ha sine røtter utenfor Europa. Hvorfor leseren skal tro at forfatteren vet dette bedre enn for eksempel Statistisk Sentralbyrå, forklares ikke.

Hovedproblemet er, ifølge Storhaug, at vi «[g]jennom innvandringen […] har fått stadig større grupper som bekjenner seg til verdier som strider mot vestlige frihetsverdier» (s. 12–13). Denne påstanden utgjør på mange måter bokens innholdsmessige hovedtese. Samtidig er påstanden selv et illustrerende eksempel på hvordan tesen søkes begrunnet; gjennom en retorisk figur som vi kunne kalle «belegg gjennom ubestemt mengde». Det er «stadig større grupper» i vårt samfunn som har problematiske verdier, heter det, og denne figuren blir påtrengende tydelig alt her på forordets andre side:

«en stor andel innvandrerbarn»

«Mange barnebarn av innvandrere […]»

«Et ukjent antall norskfødte barn […]»

«Unge kvinner som vil […] kan ende opp»

«Noen kvinner er så»

«Mødre som vil […]»

«[…] øker andelen innvandrergutter»

«Etter dette har knapt noen» (s. 12, mine uthevinger)

Mengden er altså ubestemt, det er «noen», «mange» og et «ukjent antall», men grunnleggende er at det er en «stor andel». Implikasjonen er veldig mange, kanskje til og med de fleste, eller «alle». Figuren gir altså inntrykk av at problemene som listes opp, gjelder veldig mange, men uten at det har blitt hevdet på en måte som kan imøtegås empirisk. Når tallgrunnlaget ikke gis eller finnes, blir det en diskusjon om inntrykk og tro. Figuren har også det særtrekk at den ofte vil signalisere en form for moderasjon, eller forsiktighet med stereotypier, mens den samtidig uttrykker stereotypien implisitt. Etter en serie med gjentakelser av denne vage mengdens figur («Mange av disse nye borgerne», s. 13) kommer Storhaug til det hun ser som roten til ondet:

Beklageligvis er mange tilfeller av overgrep mot enkeltindividet særlig tett knyttet til personer og grupper med røtter i den muslimske verden (ibid).

Denne setningen er selv et godt eksempel på problem antydet gjennom vagt omfang («mange tilfeller», «personer og grupper»), og noe av det mest vage er jo det som ser konkret ut, nemlig «den muslimske verden». For hva er det? Fins det en enhetlig «muslimsk verden»? Selvsagt ikke, men det forhindrer ikke Storhaug i å fortsette slik: «Integreringen av muslimer i Vesten […] Særlig er islams kvinnesyn […] islams problematiske forhold til både menneskerettigheter og kritisk refleksjon […] Islam er derfor et sentralt tema i boken» (s. 13). Religionen islam framstilles altså som en udifferensiert, enhetlig størrelse, og denne delen av muslimers liv forstørres i teksten slik at den utgjør den essens som alle muslimer kan reduseres til. Delen, som i praksis kan være stor eller liten, står ikke bare for helheten, den er helheten. Men Storhaug ser problemet og følger derfor opp med å si: «Selv er jeg ofte opprørt over hvordan muslimer generelt omtales som én gruppe.» (ibid) Dette er en annen figur som går igjen hos Storhaug, nemlig den uegentlige benektelsen – man benekter det som ellers i teksten bekreftes. Prototypen her er utsagnet «jeg er ikke rasist, men …», og hos Storhaug heter det videre «For meg er det uinteressant om en person er født muslim eller ikke», (men) det «interessante er hvorvidt vedkommende vil løfte religionen sin ut av den private sfæren og inn på den offentlige arenaen […] Muslimer som har slike aspirasjoner, kaller jeg i tråd med vanlig språkbruk islamister; de er politiserte muslimer» (ibid). Først omtales med andre ord alle muslimer under ett som et problem, som en enhetlig gruppe, dernest benektes det samme, og det hevdes at det ikke dreier seg om fødsel eller natur/essens, men om en bestemt politisk form, islamismen. Men hvis islamismen var problemet, burde man ikke gjøre islam som sådan til problem slik Storhaug gjør både før og etter dette forbeholdet.

Hvis vi så ser på selve boken, viser det samme mønsteret seg – men først kommer en annen figur, nemlig argumentet ut fra enkelttilfeller. Dette er en gjenganger hos Storhaug; først kommer en fortelling om et æresdrap i Norge (på Anooshe, som ble drept av sin ektemann i 2002) og deretter et i Sverige (Fadime, som ble drept av sin far, også i 2002). Drap på kvinner er avskyelig, men det som kjennetegner disse drapene – i motsetning til norske menns drap på sine kvinner – er at disse drapene er kulturelt bestemt: Anooshes drapsmann «er et produkt av en kultur» (s. 26).[8] Denne kulturen produserer mord, og sammenhengen ser ut til å være ubrytelig, ifølge Storhaug. Videre er dette problemet økende i Norge, siden nær sagt alle med muslimsk bakgrunn i Norge henter ektefeller i «opprinnelseslandene» (s. 28–34), ifølge Storhaug. For pakistanere er nemlig ekteskap det primære «innvandringsverktøy» (s. 41).[9] Påstanden er altså at det importeres en kultur til Norge som blant mye annet kan påby æresdrap. Etter en rekke krumspring uti demografien, framstiller så Storhaug nok en enkelthistorie, denne gangen om «Mina» – en pakistansk innvandrerkvinne med en grotesk historie om overgrep og vold, men en som ender lykkelig idet Mina klarer å bryte ut av kulturtvangen. Etter denne i og for seg positive utviklingshistorien, møter vi så igjen denne benektelsesfiguren:

Selvsagt vil jeg aldri forfekte at Mina og barnas erfaringer med grove overgrep fra hel- og halvkriminelle menn i storfamilien er et utbredt fenomen […] Minas liv viser imidlertid hvordan en storfamilie gjerne reagerer når en kvinne vil bryte ut av et uverdig liv. (s. 46–47)

Først nektelsen – selvsagt vil hun ikke hevde at grotesk vold og seksuelle overgrep er utbredt i miljøer med røtter i Pakistan – så bekreftelsen; «imidlertid» er det «gjerne» slik dette miljøet reagerer. Påstanden er altså at de arbeidsinnvandrerne som kom til Norge fra Pakistan på 1970-tallet, fortsatt lever i storfamilier, med samme kultur som i landsbyene de opprinnelig kom fra, en tilværelse hvor

den ene kvinnen er like hjelpeløs i systemet som den andre, og like beredt til å dolke en «søster» i ryggen som den andre er det, hvis hun bryter med kulturelle normer […] I dette storfamiliesystemet er det så godt som ingen som våger å stole helt på den andre, da man vet at slingringsmonnet er så godt som null. Derfor blir det så mange løgner, så mye manipulasjon, spill og bedrag. […] Når den potensielle angiveren sover i samme rom, eller i naborommet, tvinges man inn i uærligheten, inn i mistenksomheten. (s. 47)

Siden kulturtvangen er (nesten) absolutt, videreføres en voldelig og forbrytersk kultur i Norge, hvor alle barn tidlig lærer å lyve og bedra, at løgn «lønner seg» (s. 48). Eller sagt med andre ord: (nesten) alle muslimer er løgnere. Og dette er et vesenstrekk, del av essensen i en uforanderlig kultur, siden «Landsbyen lever – i Norge» som tittelen på et kapittel i boken heter (s. 50). «Dermed», sier Storhaug, «kommer de seg heller aldri ut av landsbyen» (ibid). Ordet «dermed» angir en logisk følge, en nødvendighet; man kommer seg aldri ut, problemet er del av kulturen og religionen på en helt essensiell måte. Ifølge Storhaugs «analyse» er altså problemet like kulturelt som det er uunngåelig, og det videreføres gjennom «henteekteskap» med søskenbarn.[10] Derfor er heller ikke løsningen på de problemene som Storhaug er opptatt av, integrasjon gjennom «arbeid og utdannelse»,[11] kulturen er problemet, og den forsvinner ikke i «landsbyen».

Det er egentlig unødvendig å si det, men for ikke så veldig lenge siden var det ikke helt uvanlig å hevde at de fleste jøder var løgnere, at de levde i en egen, vesentlig forskjellig kultur, og at denne var ubrytelig. Jøden ble ikke mindre jøde av å ha utdannelse eller en godt betalt jobb. Derfor er det også slik i Storhaugs verden at ingen fra denne gruppen er pålitelige; bruk av skjulte tvangsekteskap for å hente nye medlemmer fra egen kultur til Norge, er slik en modus som «brukes samvittighetsløst av norskpakistanere vi helst vil tro er velintegrerte: jusstudenter, medisinerstudenter, etc.» (s. 72). En folkegruppe som i all vesentlighet er samvittighetsløse løgnere, kan man selvsagt heller ikke stole på i en offentlig debatt, og Storhaug kan fortelle at hun «har dokumentasjon om konkrete personer innen det ledende innvandringspolitiske miljøet som […] også gjennom fusk og overgrep henter nye familiemedlemmer til Norge. Av bl.a. hensyn til deres barn vil jeg ikke nevne navn» (s. 73). Dette er ett av mange eksempler i boken på det som ellers kalles brønnpissing. Når det ikke nevnes navn, stemples en hel gruppe, og effekten er at ingen kan feste lit til denne gruppen mennesker. Deres talsmenn er mistenkeliggjort en masse. Den etterfølgende beklagelsen av at dette bare «illustrerer […] hvorfor det er så vanskelig å få en ærlig og faktabasert debatt om innvandrerfusket og overgrepene», fungerer som en slags nektelse; hun er ikke mot dem, men vil ha en ærlig debatt om fakta. En slik debatt kan man imidlertid ikke ha med folk som er uærlige overgripere. Og igjen, disse problemene kan ikke løses med integrering i arbeid og utdannelse, fordi «politikere med tette bånd til storfamilie og etniske miljø preget av en føydal kaste- og klankultur, vanskelig kan opptre med selvstendige meninger løsrevet fra de maktstrukturene de er født inn i» (ibid). Ingen representant for denne minoriteten kan ha egne meninger, de er «født inn i» kulturtvangen som gjør dem uærlige, de er alle – også de tilsynelatende integrerte – skyldige i løgn og overgrep.

Dernest følger kapittel fire, som også består av en rekke enkeltfortellinger og slutninger fra vagt omfang. Fellesnevner her er forskjellige former for overgrep, omsorgssvikt og vold mot barn og kvinner. Kapittel fem følger opp med fortellinger om kjønnslemlestelse. Alt dette er groteske historier, og det er forbrytelser det handler om. Kapitlet ender med en rekke spørsmål om hvordan slikt kan foregå, og hvorfor «utvises det ikke nulltoleranse overfor et slikt avskyelig overgrep» som kjønnslemlestelse? Og svaret hos Storhaug er, som man vil forstå på dette punkt i boken: «Det handler også om islam», som kapittel seks heter. Og det gjør det sannelig; vi får vite at absolutt alle de enkeltskjebner, problemer, forbrytelser og overgrep som de foregående 130 sidene har omhandlet, dreier seg om folkegrupper som «har røtter i den muslimske verden» (s. 131). Også her innledes det med benektelsesfiguren: «Islam har ikke bare ett ansikt. Islam er en svært mangfoldig religion som praktiseres og tolkes ulikt fra land til land» (ibid). Men, fortsetter hun, det «bærer […] galt av sted å kategorisk hevde at kulturelle praksiser som familieavtalte ekteskap, kjønnslemlestelse, æresdrap og kvinneundertrykking generelt ikke også har noe med islam å gjøre» (ibid). En mangfoldig religion, men «generelt» har altså både de groveste forbrytelser og allmenn kvinneundertrykking «noe med islam å gjøre».

«Hva er det med islam som skaper konflikter på så mange samfunnsplan?», spør Storhaug (s. 131), og problemstillingen er symptomatisk ved sine implikasjoner. Spørsmålet forutsetter at det faktisk er «islam» helt generelt som «skaper» så mange «konflikter». Islam blir gjennom spørsmålet til en enhetlig og konfliktskapende, negativ kraft. Muslimer er altså bærere av noe vesentlig felles som skaper konflikt, og dette er utelukkende deres – eller kulturens, dvs. «islams», skyld. Kulturtvangen for individer «født inn i» islamsk kultur er, som vi har sett, absolutt, ifølge Storhaug. Dermed blir problemkomplekset også langt mer omfattende enn selv det å inneholde «kulturelle praksiser» som er forbryterske: «Noe av forklaringen på muslimers konflikter med et sekulært demokrati som Norge er å finne i de grunnleggende elementene som islam er tuftet på» (s. 132). Denne minoriteten er altså en enhetlig gruppe som uvegerlig kommer i en rekke konflikter med selve grunnlaget for det norske samfunnet, «et sekulært demokrati», på grunn av «de grunnleggende elementene» i sin religion. Islam lar seg ikke forene med «Norge», blant annet fordi muslimene i sin «natur» er teksttro, bundet til religionens bokstav. Og når Storhaug så legger ut om disse «grunnleggende elementene», bygger mye av argumentasjonen på retoriske grep som vi alt har beskrevet, men med ett viktig tillegg: argument basert på autoritet som skriftlærd. Dette er en gjenganger i den islamofobe diskursen, nærmest et sjangertrekk, og består i at skribenter som verken kan arabisk eller har noen teologisk utdannelse, later som om han eller hun er skriftlærd ved å sitere fra Koranen og slå om seg med arabiske fraser så som «idda», «ummah», «mahr», «itjihad», «taqlid», «jahiliyya» og selvsagt «sharia» og «jihad».[12]

Dette er flertydige termer, som er omdiskutert innenfor forskjellige islamske tolkningstradisjoner – men etter den nevnte benektelsen ties det om det faktum at islam er en «svært mangfoldig religion». I stedet følger en endeløs demonisering av islam – hele tiden i entall – og vinklet spesielt mot kvinner og kvinnespørsmål, samt seksualitet. Uten påfallende respekt for kontradiksjonsprinsippet hevdes det slik at 1) «Islam anser kvinnens seksualitet som sterk og dermed farlig. Kvinnen er fristeren, mannen offeret.» (s. 134), og 2) «Islams syn på mannen er at han nærmest er et notorisk seksuelt udyr, som vil kaste seg over enhver kvinne […]» (s. 141). Sterke drifter på begge sider altså, men hvem som er offer, blir jo litt utydelig. I alle fall blir den noe underlige konklusjonen at det er muslimske samfunn som er preget av en gjennomgående «seksualisering av relasjoner mellom menn og kvinner» (s. 142), og ikke for eksempel de vestlige. Enda mer urovekkende er den etterfølgende slutningen fra den påståtte «seksualisering av menneskelige relasjoner» i islam til at dette «kan ende med overgrep mot barn, ikke minst misbruk innad i storfamilier» (s. 142). «Ikke minst» er jo ikke et helt presist uttrykk, og behøver ikke bety «mest» eller «stort sett», men Storhaug har, som vi har sett, slått fast at muslimer i Norge lever i storfamilier, etter mønster fra de landsbyene de ifølge henne kommer fra. Mer eksplisitt er imidlertid den etterfølgende påstanden: «at seksuelle overgrep mot barn skjer innad i en muslimsk storfamilie burde ikke vekke overraskelse» (s. 143). Når noe ikke burde «vekke overraskelse», så betyr det at det er vanlig, om ikke regelen så i det minste en normaltilstand.

Selv i de mest universelle og grunnleggende menneskelige følelser er altså denne minoriteten avvikende. De er ikke glad i barna sine, barn brukes som midler, de mishandles, de kan gjerne drepes om de er ulydige, og de misbrukes altså også seksuelt. Vi har alt sett at «de» får barn for å bruke dem som innvandringsverktøy via hente-ekteskap, og også dette er del av kulturtvangen, i og med at det er del av «islam», og her er Storhaug langt inne i Eurabia-sjangeren: «Islam skulle ikke bare ekspandere ved krig, men også ved befolkningsvekst» (s. 140). Det ultimate mål for muslimene er, ifølge Storhaug, «på sikt å etablere et kalifat i Europa» (s. 220), og siden «islam» ifølge henne både betyr og er «underkastelse» (s. 184, s. 248), vil ingen muslim kunne være imot dette, og målet for muslimene er å gjøre alle oss andre, dvs. dagens majoritetsbefolkning, til «dhimmier under sharialoven» (s. 257). Dette er Eurabia-konspirasjoner av Fjordmann- og Anders Behring Breivik-kaliber, og det er verdt å merke seg at dette i 2006 kunne stå i en bok utgitt på et relativt anerkjent forlag, en bok som ble omtalt, til dels meget positivt, i mainstream dagspresse, utgitt med støtte fra «Institusjonen Fritt Ord».

Dagens rasisme er kulturalisert.

Hege Storhaug leder som nevnt «Human Rights Service», Carl I. Hagens favoritt-tenketank,[13] og har vært en premissleverandør for noen deltakere i innvandringsdebatten. Det som imidlertid gjør denne boken interessant, er at den utgjør et svært tydelig eksempel på hvordan dagens rasisme er kulturalisert. Hun argumenterer overhodet ikke ut fra rase, og tar eksplisitt avstand fra begreper som rasisme, islamofobi og nyrasisme – de utgjør ifølge Storhaug kun rene forsøk på å kneble motstandere i en debatt.[14] Uten eksplisitt å operere med et rasebegrep, omtaler hun imidlertid verdens muslimer som én gruppe. De gis en rekke stereotype egenskaper ut fra det Storhaug ser som «grunntrekkene i islam». En religion fortolkes med andre ord på en bestemt måte, som så i sin tur blir til uunngåelige grunntrekk ved en hel befolkningsgruppe: løgnaktighet, kvinnediskriminering, æresdrap, vold, barnemishandling, incest, trygdemisbruk, voldtekt, korrupsjon.[15] Dette er eksempler på det som ofte kalles «metonymisk magi»[16] som går ut på at isolerte, negative trekk ved noen individer kommer til å stå for «en stor andel … mange» i en hel gruppe, for så til slutt å bli til vesenskjennetegn ved hele gruppen. Språklig oppstår denne magien ved hjelp av en rekke retoriske virkemidler som vi alt har analysert; argumentasjon ut fra ubestemt mengde, uekte benektelser, enkelttilfeller, subjektiv opplevelse, anekdotisk belegg, og løsaktig bruk av statistikk – hele tiden krydret med ensidige og negative «teologiske» påstander om islam.

For ordens skyld; alt dette er ugyldige former for argumentasjon, men de bidrar alle til å konstruere et verdensbilde som bare kan gi opphav til og styrke allerede eksisterende «indiscriminate negative attitudes and sentiments concerning Islam and Muslims», som er én definisjon av islamofobi.[17] Hege Storhaugs bok utgjør en god illustrasjon av hvorfor vi trenger dette begrepet, selv om det er omdiskutert.[18] Det er hevet over tvil at Storhaug fremmer et essensialistisk syn på muslimer, forstått som en enhetlig gruppe. Vi snakker altså om noe annet enn religionskritikk eller kritikk av enkelte handlinger hos noen individer, det hun fremmer, er et syn på muslimer og islam som sådan, «indiscriminate» og essensialistisk. Dertil kommer hos Storhaug det vesentlige poeng at hennes utpensling av islams negative trekk framstår som uforanderlige; hovedproblemet både for kultur og individ ligger ifølge Storhaug i det hun kaller det «fastlåste forholdet til islam og sharia» (s. 154).

Dette er en annen figur som går igjen hos Storhaug, nemlig den uegentlige benektelsen – man benekterdet som ellers i teksten bekreftes.

Og på samme måte som kulturtvangen er absolutt for individet, er også kulturen selv fullstendig fastlåst, faktisk stagnerte det Storhaug kaller «islam», alt på 1100-tallet. Etter det har det lille som verdens muslimer har sett av framskritt, vært «et resultat av europeisk påvirkning» (s. 163), for eksempel gjennom kolonialismen.[19] Siden problemet ifølge Storhaug ligger i religion og kultur, er det viktig for henne å avvise at eventuelle samfunnsproblemer i land hvor muslimer utgjør flertallet, kan ha noe som helst med vestlig imperialisme, kolonialisme, krig og utbytting å gjøre. Problemet er kulturelt og religiøst, og dermed ikke politisk. Kjernen ligger i «islams problem med å tilpasse seg den moderne verden» (s. 164), og det er «essensen i islam» (s. 166) som gjør at mange muslimer er sinte på «Vesten» i dag. Faktisk er dette sinnet både urimelig og kontraproduktivt ifølge Storhaug, som endatil siterer «islamkjenneren» Paul Berman som «påpeker» at i «nyere historie har ingen andre land kjempet så hardt og så lenge på vegne av muslimske befolkninger som USA» (s. 167). Nå kan det hende at pårørende av ofrene for det USA-støttede folkemordet i Indonesia under Suharto, ofrene for Bush-regimets kriger i Irak og Afghanistan eller den jevne palestiner har gode grunner til å være uenige i dette, men ifølge Storhaug og Berman er problemet at de foretrekker å gå «hodestups inn i offerrollen» (s. 166) i stedet for å ta et oppgjør med «islam». Mitt poeng er ikke bare at Storhaugs analyse på dette punktet virker urimelig, men at denne måten å kulturalisere problemet på fungerer ideologisk på minst to måter. For det første innebærer det at ethvert samfunnsproblem i denne delen av verden blir evig og uløselig, i og med at endring og forbedring kun kan finne sted hvis disse landene oppgir sin kultur. Men minst like viktig er det nok at islamofobien, som vi ser, bidrar til å legitimere Vestens aggressive politikk overfor muslimske land. Glemt er ekstreme bombekampanjer, folkerettsstridige invasjoner og kriger, kontinuerlige drone-angrep, tortur og økonomisk utbytting, og det som gjenstår, er stagnerte kulturer som Vesten forsøker å hjelpe. Dette er nok en viktig side ved islamofobiens vekst i vestlige land de siste tiårene – også en parallell til rasisme for øvrig; den legitimerer utbytting, og lar ofrenes problem framstå som selvforskyldt, og om det dreier seg om gener eller kultur, så er resultatet her det samme.[20] Det er ikke spesifikke og komplekse politiske og historiske maktforhold som ligger til grunn for samfunnsproblemer i disse delene av verden; her er det bare kultur som er forklaring.

Dette innebærer videre at Storhaug bringer inn nok en figur fra det rasistiske arsenal, i og med at en folkegruppe benektes samtidighet, det Johannes Fabian har kalt «denial of coevalness».[21] Siden verdens 1,6 milliarder muslimer er uløselig knyttet til en religion som stagnerte på 1100-tallet, er de heller ikke våre samtidige, de er ikke moderne, men tilbakeliggende. I sin kritikk av muslimenes nærvær i Norge søker altså Storhaug å stille seg på framskrittets og det modernes standpunkt, hvor problemet med denne minoriteten blir at grunntrekk ved deres religion ikke lar seg forene med det hun kaller «vestlige frihetsideer». Hun inntar slik en universalistisk posisjon, men det er hele tiden en vestlig universalisme, dvs. en form for partikularisme.[22] Derfor blir også kritikken av konkrete overgrep uten politisk kraft, den krever at den andre skal blir lik oss, tilpasse seg vår versjon av det universelle, som ikke nødvendigvis er universelt. Sagt på en annen måte; Storhaugs kritikk av overgrep for eksempel mot kvinner er ikke formulert som konkret kritikk av enkelte personer eller subgrupper, men den er allmenngjort til å gjelde alle muslimer, og blir derfor ikke annet enn spredning av stereotypier. Det burde for eksempel ikke være vanskelig å framsette en universelt gyldig kritikk av kjønnslemlestelse eller æresdrap på kvinner, som begge er uten støtte i islam, men når denne høyst legitime kritikken av en spesifikk praksis blir del av en universell kritikk av alle muslimer, mister også kritikken sitt politiske innhold. Som Unni Wikan sier i sin nyanserte og komplekse studie:

Æresdrap forekommer på tvers av religioner og trosretninger. Det skjer blant kristne, muslimer, hinduer og buddhister, så vel som blant ikke-troende og ikke-religiøse mennesker av mange slag. […] Poenget er at den kobling enkelte har foretatt mellom islam og æresdrap, er et mistak.[23]

Dette mistaket er overalt i Storhaugs bok, og gjelder, som vi har sett, nær sagt ethvert negativt forhold, men det som gjør det til litt mer enn uinteressante stereotypier, at de blir forsøkt begrunnet universalistisk. Universelle menneskerettigheter og feminisme settes slik opp som den bakgrunn som gjør at «islam har store problemer med det moderne», men resultatet er at begge saker – både universalismen og kritikken av overgrep – blir skadelidende. Den vestlige opplysningstradisjonen blir gjennom denne formen for islamofobi, for muslimer, lett ensbetydende med rasisme og krav om at de må oppgi sin mindreverdige kultur. Det er en direkte skadelig strategi for å få til endring og forbedring. Selv noe så grotesk som æresdrap på kvinner er del av en spesifikk kulturell kontekst som man må forstå ut fra sine komplekse forutsetninger og konkrete maktsammenhenger for å kunne bidra til frigjøring. Dersom man i sine bestrebelser på å bekjempe en slik praksis kun bidrar til å spre stereotypier, skader man kampen mot disse overgrepene, samtidig som man diskrediterer en kritisk universalisme som er det eneste våpen vi har til å forstå og kritisere repressive praksiser. Det fins ingen universalisme utenfor de konkrete kamper den inngår i, den er selv situert, og dersom dette neglisjeres, vil vestlig universalisme framstå som kun det, vestlig partikularisme, og snarere forbindes med en lang tradisjon for overgrep og imperialisme enn med kritisk frigjøring.[24]

Islamofobien depolitiserer, noe som innebærer at samfunnsforhold unndras analyse ut fra maktforhold eller historiske sammenhenger, og i Storhaugs tilfelle gjelder dette også ethvert problem som «muslimer» kan knyttes til, inkludert fenomener som er utbredt i alle moderne samfunn, fra vinningsforbrytelser til begynnende gettodannelse. Slik blir også samfunnstrekk som bunner i økonomisk politikk, makt- og klasseforhold, usynlige innenfor et kunnskapsregime som kun ser «islam». Denne minoriteten skiller seg, som vi har sett, fra majoriteten ved at det er kulturen som styrer dem, mens «vi» styrer oss selv, og nyter kulturen etter ønske.[25] Når kultur forstås som det essensielle og uforanderlige vesenstrekket ved en hel befolkningsgruppe, slik at den kan diskuteres som én og enhetlig negativ, blir det klart at kulturen fungerer som natur innenfor denne konstruksjonen av det virkelige. Kulturen antar naturens form, eller med andre ord; den har samme funksjon som rasebegrepet hadde innenfor det man kunne kalle klassisk rasisme. Slik jeg ser det, fungerer denne formen for islamofobi fullstendig analogt med andre former for rasisme og bør derfor også kalles nettopp det.

Islamofobien depolitiserer, noe som innebærer at samfunnsforhold unndras analyse ut fra maktforhold eller historiske sammenhenger

At vi dermed opererer med et begrep om rasisme uten rase, burde egentlig ikke overraske. For det første er dette noe islamofobien deler med moderne former for anti-semittisme og rom-hat, som vel er de tre viktigste formene for rasisme i Norge i dag. Vi ville ikke nøle med å kalle en glødende anti-semitt eller rom-hater for rasist helt uavhengig av om han eller hun faktisk mener at jødene eller rom-folket er en rase. Historisk sett er rasismen åpenbart tett knyttet til kulturbegrepet fra begynnelsen av, det (kvasi-)vitenskapelige tillegget av raseteori var verken det som skapte rasismen eller særlig viktig for dens praksis i skrift, tale eller handling. Raseteoriene er fra begynnelsen av kulturteorier, og de er uløselig knyttet til imperialisme og kolonialisme; tanken om hvit overlegenhet var viktig som begrunnelse for utbytting av andre folkeslag.[26] Robert C. Young har påpekt hvordan «Race, therefore, like ethnicity, has always been a cultural, as well as a political, scientific and social construction».[27] Rasisme har alltid dreid seg om «kultur» mer enn «biologi»; dvs. hvordan disse minoritetene levde (virkelig eller innbilt) sine liv, og hvordan deres personlighet var preget av denne kulturen på måter som var evige og uunngåelige; løgnaktige, gjerrige, skitne, tyvaktige og ikke minst: umulige å assimilere.

[Rase etter raseteoriens (skinn-)død]

[Analyse av Hjernevask ikke med i dette utrdraget]

Rasisme og makt. I denne artikkelen har jeg diskutert en rekke forskjellige ytringer, som etter min mening bør kalles rasistiske. Men de har også det til felles at den som har framsatt ytringene, i hvert tilfelle selv vil benekte at de er rasister. Noe av problemet kan se ut til å være at spørsmålet om rasisme er blitt individualisert og essensialisert, slik at rasist er bare den som selv regner seg som rasist, som har en klar og uttalt teori om et rasemessig hierarki, og som hater «laverestående» raser. Til tider kan det se ut til at rasistiske ytringer i Norge bare kan komme fra den som regner seg som «personlig rasist» etter modell fra den «personlig kristne». Om noen derfor påpeker at en ytring eller handling er rasistisk, vil det bli tatt personlig. Dette er i siste instans uttrykk for at forståelsen av rasismen er svak, for i og med at vi lever i en verden som globalt og lokalt på systematiske måter er rasistisk, vil det ikke være underlig om noen hver av oss fra tid til annen kan bli «streifet av» tanker som er rasistiske. Franz Fanon pekte tidlig på dette og insisterte på at «The habit of considering racism as a mental quirk, as a psychological flaw, must be abandoned».[28] Det å forlate forestillingen om at rasisme består i en psykologisk feil eller mental eiendommelighet, er viktig fordi det frigjør oss fra den inngrodde tanken om at en rasistisk ytring eller idé bare kan stamme fra en rasistisk personlighet. Derfor har jeg i det foregående forsøkt å vektlegge diskurs, retorikk og talemåter, og ikke personligheten til den som ytrer seg. Dette poenget kan illustreres med et eksempel: Mens han svarte på et kritisk spørsmål etter sitt foredrag i Oslo den 12. desember 2014, stoppet Slavoj Zizek plutselig opp og grep seg til hodet mens han sa «I'm sorry – I almost put this in a racist way». Slik pekte han på hvor systematisk eller gjennomgripende rasismen er som ideologisk fenomen; vi kan alle komme i skade for å uttrykke oss på måter som gjenspeiler dette faktum. Og innen vi tar dette inn over oss, blir det vanskelig bekjempe slike tanke- og talemåter (og dermed også handlinger, materielle forhold). Derfor bør man også tilstrebe en debattkultur hvor rasismebegrepet kan diskuteres konkret.

Fanons poeng innebærer imidlertid også at rasisme er del av større, mer systematiske krefter eller maktforhold i verden. De fleste vil innse at dette var tilfellet for eksempel i forbindelse med slaveriet eller grov kolonialistisk utbytting, hvor rasismen legitimerte åpenbar undertrykkelse og diskriminering. Det er heller ikke så vanskelig å se den politiske agendaen bak en bok som The Bell Curve (eller for den del «Hjernevask») hvor agendaen så tydelig er å forsvare en klasses makt og privilegier ved å fortolke arvede privilegier som «naturlige» resultat av gener og biologi. Dette er en form for naturalisering som den vitenskapelige rasismen har til felles med islamofobien, dvs. at de gjør bestemte (innbilte) trekk ved enkelte befolkningsgrupper evige og uforanderlige. Muslimenes kultur forstås som stagnert, fastfrossen i motsetning til «vår» modernitet og «demokratiske samfunn», på samme måte som visse minoriteters IQ er uforanderlig lav, og lite egnet for konkurransen i et moderne samfunn. Genetikk og kultur spiller slik sett samme rolle i konstruksjonen av verden. Minst like viktig er det imidlertid at disse formene for naturalisering gjør at bestemte former for sosial og økonomisk ulikhet og urettferdighet framstår som naturlige. På et nasjonalt plan blir minoriteters svake stilling rettferdiggjort – det er muslimenes egen feil at så mange av dem bor dårlig og er arbeidsledige; gettoisering blir de gettoisertes skyld, det er kulturelle årsaker til deres problemer, og til det at de er et problem.

Parallellen til de biologiske teoriene om hvorfor afrikansk-amerikanere er overrepresentert i gettoen, skulle være klar nok. Men i mine eksempler i denne artikkelen ser det paradoksalt nok ut til å være restene av den vitenskapelige rasismen som er mest åpen, optimistisk og nyansert. Det finnes jo vitterlig særdeles flinke, intelligente og vellykkede «svarte», mens det derimot ser verre ut for «muslimene» innenfor det islamofobe universet. Så lenge muslimen ikke slutter å være muslim, «er ikke arbeid og utdannelse nøkkelen», som vi har sett. Sagt annerledes ser det ut til å være håp på individnivået innenfor dagens «vitenskapelige» rasisme, mens islamofobien insisterer på at «islam» er et problem uansett: «Er ikke en muslim en muslim?»[29]

Dette er en forkortet versjon av en artikkel opprinnelig publisert i Agora, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN. Takk til Geir O. Rønning, Kristin Gjesdal, Kaja S. Mollerin, Katrine Fangen og de tre anonyme konsulentene som alle har lest og kommentert forskjellige versjoner av denne artikkelen.


[1] Se for eksempel Anders Todal Jenssens tidlige oppsummering, «Rasisme? – Hvilken rasisme? Eller: Hvorfor vi ikke finner det vi leter etter», i Tidsskrift for samfunnsforskning, nr. 3, 1994; Katrine Fangen, «Sosial ekskludering av unge med innvandrerbakgrunn – Den relasjonelle, stedlige og politiske dimensjonen», i Tidsskrift for ungdomsforskning, vol. 9, nr. 2, 2009; Katrine Fangen og Erlend Paasche, «Young adults of ethnic minority background on the Norwegian labour market: The interactional co-construction of exclusion by employers and customers», i Ethnicities, vol. 13, nr. 5, 2013; Gunn Elisabeth Birkelund, Mats Lillehagen, Vibeke Puja Ekre og Elisabeth Ugreninov, «Fra utdanning til sysselsetting. En forløpsanalyse av indiske og pakistanske etterkommere i Norge», i Tidsskrift for samfunnsforskning, vol. 55, nr. 4, 2014 eller Gunn Elisabeth Birkelund, Jon Rogstad, Kristian Heggebø, Tove Mogstad Aspøy og Heidi Fischer Bjelland, «Diskriminering i arbeidslivet. Resultater fra randomiserte felteksperiment i Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim», i Sosiologisk tidsskrift, vol. 22, nr. 4, 2014.

[2] Se for eksempel Espen Søbye, Kathe, alltid vært i Norge. Oslo: Forlaget Oktober 2003; Håkon Harket, Paragrafen. Eidsvoll 1814. Oslo: Dreyer 2014 eller Marte Michelet, Den største forbrytelsen. Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust. Oslo: Gyldendal 2014.

[3] En sentral debatt i norsk samfunnsforskning har dreid seg om bruken av begrepet rasisme, hvor ytterpunktene kan sies å ha vært Inger-Lise Liens argumentasjon for et snevert begrep om rasisme i boken Ordet som stempler djevlene. Holdninger blant pakistanere og nordmenn. Oslo: Aventura 1997 (for eksempel s. 188 ff.) og Marianne Gullestads videre forståelse i Det norske sett med nye øyne. Oslo: Universitetsforlaget 2002 (særlig s. 142 ff.). Se også Todal Jensen: ibid, og Anniken Hagelunds nyanserte diskusjon i «Anstendighetens utside. 'Rasisme' i norsk innvandringspolitisk diskurs», i Tidsskrift for samfunnsforskning, vol. 45, nr. 1, 2004 og d.s.: «Mot en god debatt? Retorikk om retorikk i debatten om debatten», i Tidsskrift for samfunnsforskning, vol. 45, nr. 3, 2004.

[4] For en diskusjon av definisjoner av rasisme se for eksempel David Theo Goldberg, Racist Culture. Philosophy and the Politics of Meaning. Oxford & Cambridge MA: Blackwell1993, 97 ff., Paul C. Taylor: RACE. A Philosophical Introduction. Cambridge: Polity Press 2004, 32 ff. eller Ali Rattansi, Racism. A Very Short Introduction. Oxford og New York: Oxford University Press 2007.

[5] Gullestad, ibid., 172.

[6] Kulturell rasisme er langt fra ny, men den omtales ofte som ny-rasisme pga. dens økende omfang fra slutten av 1970-tallet i og med det «nye» fokuset på kulturforskjeller og innvandring. Se for eksempel Martin Barker, The New Racism. London: Junction Books 1982 eller Etienne Balibar, «Is There a Neo-Racism?», i Balibar og Wallerstein, Race, Nation, State. Ambiguous Identities. London: Verso 1991. Oppkomsten av en klart kulturelt betont rasisme er imidlertid skarpsindig beskrevet alt av Franz Fanon, for eksempel i hans «Racism and Culture» fra 1956, trykt i Fanon, Toward the African Revolution. Political Essays, oversatt av Haakon Chevalier. New York: Grove Press 1969.

[7] Hege Storhaug, Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser. Oslo: Kagge forlag 2006 (i det følgende vil sitater herfra kun angis ved sidetall).

[8] For en nyansert og kontekstualiserende diskusjon av drapet på Fadime se Unni Wikan, For ærens skyld. Fadime til ettertanke. Oslo: Universitetsforlaget 2003. Se også nedenfor.

[9] For en mer nøktern beskrivelse av grunnleggende demografiske fakta omkring innvandring, se Lars Gunnesdal, «'Europa oversvømmes av muslimer'», Olav Elgvin og Jon Rogstad, «'Muslimer flytter til Europa som et ledd i en demografisk krigføring'», Guro Korsnes Kristensen, «'Muslimer får mange barn'» og Bengt Andersen, «'Oslo Gettoiseres'», alle i Indregaard m.fl. (red.), Motgift…

[10] I denne forbindelsen er også Storhaugs bruk av kilder og statistikk verdt å merke seg. Hun kan for eksempel opplyse at statistikk fra Pakistan «anslår at 30-60 prosent av ekteskapene er mellom søskenbarn» (s. 58). Spørsmålet som melder seg når påstander søkes belagt med statistikk som har 100 prosent feilmargin, er hvorfor den brukes.

[11] «Nøkkelen er ikke arbeid og utdannelse» heter et underkapittel (s. 65).

[12] «Med utgangspunkt i den islamofobiske maksimen om at 'alt en muslim gjør, er motivert av islam og kan forklares gjennom lesning av Koranen', spekkes gjerne antimuslimske publikasjoner med koransitater som 'bevismateriale' for å avsløre sannheten om muslimenes iboende ondskap. Teknikken er ikke ny, men snarere et lån fra den antisemittiske idétradisjonen, der man forestiller seg at sannheten om 'hvordan jøder er', kan bevises med utvelgelsen av løsrevne sitater fra Tanakh […] og Talmud.» Mathias Gardell, Islamofobi, oversatt av Alexander Leborg. Oslo: Spartacus 2011, 98 (se også s. 181).

[13] «- Eneste tenketanken med et fornuftig standpunkt. Carl I. Hagen stolt av støtten til HRS», Dagbladet 7. juli, 2009.

[14] Storhaug bruker imidlertid begrepet selv, men da om muslimenes påståtte skikk med å gifte seg innenfor sin egen folkegruppe eller slekt, som ifølge henne er «ytterst diskriminerende og fungerer direkte rasistisk» (239). Begrepet er altså brukbart nok i praksis, men det er muslimene selv som diskriminerer, som er rasister. Dette er også en nokså standard figur innenfor denne diskursen; beskyldningen om omvendt rasisme. Se også s. 215 hvor det er multikulturalismen som får skylden for å bygge «opp under rasetenkningen».

[15] I tillegg til det som alt er sitert, vil man finne at muslimer er mer tilbøyelige til trygdemisbruk på s. 70, s. 223 f., voldtekt, bl.a. s. 194, korrupsjon, s. 235.

[16] Se for eksempel Alana Lentin og Gavan Titley. The Crises of Multiculturalism. Racism in a Neoliberal Age. London: Zed Books 2011, 54 ff.

[17] Erik Bleich, «What Is Islamophobia and How Much Is There? Theorizing and Measuring an Emerging Comparative Concept», i American Behavioral Scientist, vol. 55 (12), 2011, 1582.

[18] For en opplysende diskusjon av begrepet islamofobi se Gardell: ibid eller Sindre Bangstad, Anders Breivik and the Rise of Islamophobia. London: Zed Books 2014, 16 ff.

[19] Imidlertid er det jo slik at «muslimske land» ønsker seg «teknologisk modernisering», men dette er ikke ut fra noe «edelt» motiv, sier Storhaug: «det kan ofte handle om å smøre krigsmaskiner, eller i ytterste konsekvens å begå terrorhandlinger» (s. 164).

[20] Jf. Arun Kundnani, The Muslims are Coming! Islamophobia, Extremism, and the War on Terror. London: Verso 2014, 56 ff.

[21] Johannes Fabian, Time and the Other. How Anthropology Makes Its Object. New York: Columbia University Press 1983.

[22] For en klar og kortfattet diskusjon av denne problemstillingen se Immanuel Wallerstein, European Universalism. The Rhetoric of Power. New York: The New Press 2006, 48–49 (norsk utgave, Spartacus forlag 2007).

[23] Unni Wikan, For ærens skyld. Fadime til ettertanke, 84.

[24] Jf. Leila Ahmeds treffende bemerkning: «As the history of Western women makes clear, there is no validity to the notion that progress for women can be achieved only by abandoning the ways of a native androcentric culture in favor of those of another culture. It has never been argued, for instance, even by the most ardent nineteenth-century feminist, that European women could liberate themselves from the oppressiveness of Victorian dress […] only by adopting the dress of some other culture. Nor has it ever been argued […] that because male domination and injustice to women have existed throughout the West's recorded history, the only recourse for Western women is to abandon Western culture and find themselves some other culture.» Leila Ahmed, Women and Gender in Islam. Historical Roots of a Modern Debate. New Haven & London: Yale University Press 1992, 244. Se også Nima Naghibi,  Rethinking Global Sisterhood. Western Feminism and Iran. Minneapolis: University of Minnesota Press 2007, 74–107, eller Ziba Mir-Hosseini, Islam and Gender. The Religious Debate in Contemporary Iran. Princeton NJ: Princeton University Press 1999.

[25] Se Lentin og Titley, ibid., 56–57.

[26] «In the imperial phase, from the 1880s onwards, the cultural ideology of race became so dominant that racial superiority […] took over even from economic gain or Christian missionary work as the presiding, justifying idea of the empire.» Robert C. Young, Colonial Desire. Hybridity in Theory, Culture and Race. London: Routledge 1995, 92.

[27] Young, ibid, 93.

[28] Fanon, ibid., 38.

[29] Max Hermansen, Dagbladet, 20. januar 2015.

Mer fra Portal