På en skala fra en til ti, hvor savnet er den?
---
La Granada
La Granada er et magasin som i hovedsak publiserer skjønnlitterære tekster med formål om å skape en plattform for skrivende og lesende mennesker, i særdeleshet for uetablerte skribenter, men også for etablerte forfattere.
Dette skjønnlitterære bidraget er hentet fra La Granada, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.
---
Det første jeg gjorde da jeg fikk katten var å ta et bilde av den. Selgeren sa jeg skulle ha det klart til savnet-annonsen. Her forsvinner kjæledyr hele tiden, sa han, og løftet katten i været. Men da jeg kom til politistasjonen, ville de ikke engang se på bildet jeg holdt frem. «På en skala fra en til ti, hvor savnet er den?» spurte politimannen. «Hva pleier folk å svare?», spurte jeg etter å ha tenkt meg om en stund. «Ti», svarte politimannen. Etterpå fylte jeg ut skjemaene på stasjonen og kjøpte en bagel på kafeen ved siden av. Jeg spiste bagelen mens jeg angret. Alle vet at du ikke skal ha dyr i storbyen. Alle vet det.
Jeg åpner døra til leiligheten på vidt gap i det jeg kommer hjem, for jeg vet at katten ikke vil løpe ut nå. Katteburet tar opp hele det ene hjørnet i stua. På hjemveien spurte jeg menneskene jeg møtte om de hadde sett katten, ingen av dem hadde det, han ene lo med tenner. Jeg finner nummeret til en dyreklinikk og ringer. En telefonsvarer spør om jeg er dyreeier eller veterinær. Jeg trykker «1» for dyreeier. Det ringer. Ingen svarer. Damestemmen i telefonsvareren kommer tilbake etter at det har ringt en stund. «Husk at klinikken alltid er åpen for akutt syke dyr». Hun sier «dyr» på en måte som gjør at jeg vet hun ikke bryr seg om dem. Om hun hadde vært psykolog, hadde jeg ikke bestilt time hos henne, på grunn av stemmen. Jeg legger på etter at hun har sagt «dyr» for femte gang. Jeg vet ikke om det er akutt.
«Hvorfor er døren åpen?» Steven står i døråpningen bak meg med to hvite plastikkposer i hendene. Han blir stående der og se på meg. Jeg synes han ligner på katten.
«Den er borte», sier jeg.
«Hvem?» spør han.
«Katten», svarer jeg. Han slipper de hvite posene på gulvet.
«Hvordan kom den seg ut?»
«Vet ikke», sier jeg.
«Jeg sa jo at det ville bli umulig å ha en katt her», sier Steven. Han står fortsatt i døråpningen.
«Hvorfor kommer du ikke inn?», spør jeg.
«Er du sikker på at du ikke lot døra stå åpen i går?», spør Steven.
«De er raske, vet du. En liten åpning, og de ser sitt snitt.»
«Du ser ut som et dyr når du står sånn», sier jeg.
Du ser ut som et dyr når du står sånn
Jeg går bort til vinduene og åpner dem på vidt gap, fordi jeg kan. Det er lenge siden sist vi åpnet dem. Det er ikke lenger fare for at noen vil hoppe ut. Jeg må dytte hardt for å få vinduene opp. Trafikklydene velter inn i leiligheten. Nede i gata står tre ungdommer og fniser. De har ikke sett katten, jeg spurte dem i stad. Åtte og en halv million mennesker og ingen har sett den. Første gang jeg kom hit brukte jeg en hel dag på å se på menneskene som gikk i parken. Men jeg så ingen dyr. Jeg lener meg langt ut av vinduet. Ungdommene er kanskje tretten år. Den ene står med sekken på én skulder, jeg lurer på hvorfor han ikke har tatt den på begge. Da jeg var tretten år, sa læreren alltid: gud, som dere har forandret dere i løpet av sommeren. Vi kikket på hverandre, for å se om de andre også var annerledes. Det skjer ikke lenger. Jeg har bodd bak disse vinduene i fem år. Sommeren har gått og vi er akkurat de samme.
«Jeg sa jo at dette kom til å skje», sier Steven som fortsatt står i døråpningen. Det gikk jo bra i tre måneder, sier jeg uten å snu meg. «Nettopp», sier Steven og lukker døra med et smell. «Denne døra skal alltid være låst», sier han og vrir om nøkkelen. En gul taxi svinger inn foran ungdommene. En dame løper foran dem, smetter inn i taxien og slår døra igjen. Steven kommer bort til vinduet, skyver meg vekk og dytter vindushaspene på plass.
Inne på soverommet legger meg i senga og slår på datamaskinen. Jeg ser over bildene jeg tok til annonsen. De ligger i en mappe jeg har kalt «The cat». Den gangen Steven fant mappen, spurte han om hvorfor jeg hadde kalt den det, og ikke «The cats». Han sa at vi allerede visste at den ville bli borte. Han sa det var umulig å ha én katt for alltid når man bor i storbyen. Det er premisset man sier ja til når man får seg dyr her, sa han, den kommer til å bli borte og det vet vi allerede. Nå roper han inne fra kjøkkenet at han likeså godt kan fjerne skålen.
«Skålen?», roper jeg tilbake. «Det er et værhår i fôret», sier Steven.
«Jeg tror ikke vi trenger å fjerne skålen helt ennå», sier jeg. Jeg går ut på kjøkkenet og tar værhåret ut av fingrene hans. Jeg stryker det mot kinnet. Det er stivt og hardt. Den har bare vært borte i tjuefire timer, sier jeg, det kan fortsatt hende at den kommer tilbake. Han gir meg det blikket jeg ikke liker. «Jeg tror man kan bli glad i hva som helst hvis man stirrer det lenge nok inn i ansiktet», sier jeg, «det er derfor man blir glad i dyr, fordi man ser så mye på dem.»
Jeg tar værhåret med meg til senga og holder rundt det. Katten ville ikke bli klappet. Eller, den ville, men den ville ikke vise at den ville det. De gangene jeg strakk ut hånda mi, stod den bare stille, strakk halsen mot meg for å vise hvor den ville bli klødd. Den kom aldri bort og strøk seg inntil meg. Det var jeg som måtte komme til den.
Jeg strekker hånda ut over stuegulvet, men ingen kommer. Kanskje ligger den forvridd i en veikant uten at noen plukker den opp, påkjørt av en taxi, mens Steven står på kjøkkenet og vil ta vekk skålen.
Jeg holder fortsatt rundt værhåret.
Etter en stund kommer han inn i rommet med den fulle skålen i hånda. Han sklir litt på sokkene idet han krysser dørterskelen. «Du burde rydde vekk buret», sier Steven og heller fôret i søppelkassa ved vinduet. «Da kan vi flytte senga til langveggen, akkurat slik vi snakket om», sier han og går tilbake på kjøkkenet. Jeg kan ikke huske at vi har snakket om det, men jeg reiser meg og tar tak i håndtaket på buret. Jeg løfter det bort til den låste utgangsdøra. Der stanser jeg. «Men hvor skal jeg sette det?» spør jeg. Steven og jeg har ingen bod. Vi har ikke engang en kjeller. «Sa ikke vaktmesteren at han hadde en bod til overs, hvis noen trengte det?» spør Steven. «Jeg vil ikke snakke med vaktmesteren», svarer jeg.
Sist jeg møtte vaktmesteren, var dagen jeg kjøpte katten. Jeg var på vei opp, han var på vei ned. Jeg skjulte katteburet bak beina, men katten mjauet så mye, og buret var så stort. «Don’t fucking tell me that’s a cat», sa vaktmesteren, og så lo han med hele fjeset. Jeg fortalte det til Steven da jeg kom opp. Han lo også. Ansiktet ramla til sidene i en grimase jeg ikke hadde sett før. «Jeg og vaktmesteren er i alle fall enige om én ting», sa Steven.
Jeg setter buret ned foran døra. «Hvor skal vi putte buret?», spør jeg. «Jeg driter i hvor du putter buret», roper Steven, «så lenge vi kan få flyttet den senga til langveggen.» Jeg åpner buret og legger meg inni det. Jeg får bare plass til beina, men jeg krøller dem inntil meg. Hodet henger ut av buret. «Vi kan få et nytt dyr», roper Steven ut til meg, «men da bør det være et dyr som er vant til å leve i fangenskap.» «Jeg vil ikke ha en rotte», sier jeg. «Den følte seg aldri hjemme her», roper Steven. «Den var ikke skapt for å leve i fangenskap. Det må den være hvis vi skal ha den her.»
Jeg holder fortsatt rundt værhåret. «Hvor skal vi putte buret?», gjentar jeg, lavt nok til at han ikke hører meg.
Dette skjønnlitterære bidraget ble først publisert i La Granada, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.