Annonse

Annonse

10:52 - 28. november 2017

Dopingens narrativer

OLYMPIASTADION: Myten om antidopingarbeidet som en kamp mellom det gode og det onde er ikke bare feil, men også skadelig dersom man ønsker større oppslutning om reglene slik de er i dag, skriver Mads Drange. 

Dopingtraume: Da det viste seg at Ben Johnson (helt til høyre) var dopet da han ble olympisk mester på 100 meter under OL i Seoul i 1988, opplevde Canada et nasjonalt traume. Senere har det vist seg at seks av de åtte på startstreken trolig var dopet. Foto: Steve Powell / Getty Images

Olympiastadion er et litterært nettidsskrift om sport. Oppdateres ukentlig med nyskrevne artikler, essays, intervjuer, prosa og poesi om all slags sport.  

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

«Vi er her for å svømme, ikke for å synge», brummet angivelig den østtyske svømmetreneren til sine utenlandske trenerkollegaer under OL i Montreal i 1976, da han ble spurt om hvorfor de kvinnelige utøverne hans hadde så mørke stemmer og maskuline trekk. Kommunistregimet som hadde gjort idrett til sin viktigste propagandaarena, hadde i jakten på gullmedaljer også utviklet et kynisk dopingprogram som manglet sidestykke i idrettshistorien. Dette var et statlig program som involverte en rekke etater, som Forskningsinstituttet for kroppskultur og idrett (FKS) og Sentralinstituttet for mikrobiologi og eksperimentell terapi (Zimet), som stadig gikk lengre i å skaffe østtyske idrettstalenter ett fortrinn mot vestlige utøvere. Det hele ble igjen sentralt koordinert og kvalitetssikret av Ministeriet for statssikkerhet (Stasi), som også passet på at dopingprogrammet forble en statshemmelighet.

Historien om DDRs dopingprogram, som for alvor ble kjent etter murens fall og åpningen av Stasi-arkivene, har mer enn noe annet sementert fortellingen om doping i idretten som en kamp mellom det gode og det onde: om de onde doperne på den ene siden, som i ledtog med skruppelløse leger og ledere, stadig utvikler og tar i bruk nye avanserte dopingmidler. På den andre siden kommer de gode forkjemperne for den rene og rettferdige idretten halsende etter i et våpenkappløp de umulig kan vinne. Dette narrativet har i en årrekke gitt et behagelig svar på hvorfor idretten ikke har klart å få bukt med problemene, og hvorfor den ene dopingskandalen har avløst den andre de siste 30 årene: Det er ikke idretten det er noe galt med.

Problemet med denne historien er bare det at den langt på vei er bygd på myter.

Det gir liten mening å snakke om doping i den betydning de fleste tillegger fenomenet i dag før i årene etter andre verdenskrig. Dette er det to grunner til. For det første fordi doping i den moderne konkurranseidrettens første år ikke ble sett på som noe som brøt med idrettens verdier. Utviklingen av ulike hemmelige miksturer, som inneholdt alt fra rå eggeplommer til konjakk og stryknin, var en del av konkurransen utøverne imellom, og ikke noe som ble sett på som juks. Ikke ulikt slik skismøring inngår som en del av langrennskonkurransene i dag, og de ulike skifabrikantene konkurrerer om å lage de raskeste utforskiene. For det andre gir det liten mening å snakke om doping i denne perioden som en metode for prestasjonsforbedring. Dette skyldes både at kunnskapen om kroppens fysiologi var begrenset og at stoffene man hadde tilgjengelig ikke var spesielt prestasjonsfremmende. Dette førte til at forsøkene på å skaffe seg et konkurransefortrinn ofte hadde motsatt effekt, og som regel heller hemmet enn fremmet utøverens prestasjonsevne. Det var derfor først etter at man klarte å ekstrahere stimulerende midler som koffein, efedrin og kokain i rene former, og ikke minst ved å syntetisere sentralstimulerende midler som amfetamin, at doping ble mer effektivt – og mer dødelig.

Da Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) som første idrettsorganisasjon etablerte et forbud mot stimulerende midler i 1928, var det derfor hensynet til utøvernes helse som var det viktigste argumentet. Ti år senere uttrykte også den Internasjonale olympiske komité (IOC) sin bekymring for doping under sin årlige sesjon i Kairo, men hverken IOC eller IAAF var spesielt opptatt av sanksjoner eller tester. Problemet var rett og slett ikke stort nok, men dette skulle snart komme til å endre seg.

Medisinerne i IOC var lite opptatt om hvem som vant og hvordan, men at utøverne ikke skulle dø eller skade seg i forsøket.

Under andre verdenskrig delte tyske, japanske, britiske og amerikanske offiserer ut millioner av amfetamintabletter, som gjorde at soldatene holdt seg våkne og uredde i skyttergravene, jagerflyene og patruljebåtene. Da disse soldatene kom hjem etter krigen var dette erfaringer mange tok med seg inn i både studier og idrett, og bruken av sentralstimulerende midler ble for alvor et omfattende problem i internasjonal toppidrett. For selv om amfetamin i liten grad gjorde utøverne sterkere eller mer utholdende, undertrykket stoffet kroppens egne reguleringsmekanismer og førte til at utøverne kunne presse seg utover det kroppen kunne tåle. 

Den norske helsedirektøren Karl Evang var en av dem som advarte mot denne utviklingen i forbindelse med OL i Oslo i 1952, hvor angivelig flere skøyteløpere skal ha blitt sendt på sykehus etter bruk av amfetamin under løpene på Bislett stadion. Evang spådde at «dersom dette blir tolerert på noen som helst måte, vil det på lengre sikt bety en katastrofe for idretten».

Evangs bekymring dreide seg om helse, men også om idrettens integritet. For de sentrale medisinerne i IOC, som Ludvig Prokop og Pierre Dumas, var doping derimot utelukkende et spørsmål om utøvernes vel og ve. De var lite opptatt om hvem som vant og hvordan, men at utøverne ikke skulle dø eller skade seg i forsøket. Straff og kontrollregimer var derfor sekundært, og det var først under OL i Mexico City og Grenoble i 1968 at det ble gjennomført dopingkontroller under et OL – 40 år etter det første forbudet var etablert.

På samme måte som det var et vitenskapelig gjennombrudd som førte til idrettens første alvorlige dopingproblem, var det en ny vitenskapelig sensasjon som førte til det neste – syntetiseringen av det mannlige kjønnshormonet testosteron. Dette skjedde mot slutten av mellomkrigstiden, men det var først utover på 1950-tallet at idretten for alvor ble preget av dette medisinske fremskrittet.

En av de kanskje mest kjente mytene når det gjelder doping, er at anabole steroider ble utviklet i USA som et «mottrekk» mot Sovjetunionens praksis med å gi kraftsportsutøverne testosteron. Sannheten er derimot at idrettsmedisinere på begge sider av jernteppet hadde eksperimentert med testosteron i årene etter andre verdenskrig. Problemet med testosteron var imidlertid det at det hadde en del bivirkninger, og den amerikanske idrettslegen John Ziegler utviklet derfor etter hvert preparatet Dianabol for å ha et preparat som ga en tilsvarende effekt som testosteron, men med færre bivirkninger. Senere er det blitt viktig å poengtere at det var russerne som startet den farmakologiske krigføringen i internasjonal toppidrett, men på 1950-tallet var ikke anabole steroider engang forbudt, og det ble det heller ikke før i 1975. Grunnen var enkel: Man visste ennå ikke om helsefarene knyttet til bruken av kunstige hormoner, og doping var fortsatt et spørsmål om helse – ikke moral.

For land på begge sider av jernteppet var idrett nå blitt et viktig verktøy i propagandakrigen, og selv om den statsstyrte dopingen i første rekke foregikk i kommunistregimene i øst, var heller ikke amerikanske utøvere fritatt fra et stort press fra føderalmakten. Før OL i Los Angeles i 1984 holdt Ronald Reagan en tale til Den amerikanske olympiske komité hvor han la lite imellom: «Millioner av unge mennesker vil, som dere vet, følge lekene, unge mennesker fra hele verden så vel som våre egne barn. Kjernen av morgendagens Amerika. Jeg vet at dere ikke vil svikte disse barna eller vårt land ved å gjøre noe annet enn en førsteklasses jobb. I den frie verden avhenger alt av oss.» I kampen for den frie verden – eller for det klasseløse samfunnet – var man villig til å ta i bruk alle virkemidler for å vinne, og med de store medisinske fremskrittene som var gjort, var dopingen en naturlig del av denne kampen.

Det var likevel ikke alle land som var like aktive deltagere i den delen av den kalde krigen som foregikk på idrettsarenaen. Det var heller ikke i alle land at statens motiver for å støtte opp om idretten handlet om å løfte frem toppidrettsutøvere som nasjonale ikon. En av disse nasjonene var Norge. Her hadde idrettsbevegelsen inngått en samfunnskontrakt med de nasjonale strategene i etterkrigsårene, hvor idretten ble gitt sikre inntekter gjennom tippemidler, i bytte mot oppbyggende og helsebringende aktiviteter til en arbeiderklasse med stadig mer fritid. Toppidrett ble sett på som et nødvendig onde, som i beste fall kunne bidra til å motivere til aktivitet. Med et slikt perspektiv brøt bruk av doping fundamentalt med statens ambisjoner for idretten som et folkehelsetiltak og dannelsesarena. Det er derfor ikke tilfeldig at norske ledere hadde vært tidlig ute og advart mot doping, og at Norges idrettsforbund, som første land i verden, etablerte et nasjonalt testprogram i 1977. Kort tid etterpå ble også den første norske utøveren tatt i doping og utestengt fra idretten. Dette i en tid hvor andre nasjoner forhåndstestet og beskyttet utøvere – slik at de ikke skulle bli tatt under de store mesterskapene.

Tanken om at doping brøt med idrettens grunnverdier, og derfor også var et spørsmål om moral og fair play, fikk større oppslutning mot slutten av den kalde krigen, og ikke minst i årene etterpå. Med avsløringen av Ben Johnson under OL i Seoul i 1988 (hvor det senere er vist at seks av åtte på startstreken mest sannsynlig også var dopet), fikk Canada et nasjonalt traume som førte til grundig selvransakelse, og etter hvert opprettelsen av Canadian Center for Ethics in Sports. Europarådet etablerte også en egen antidoping-konvensjon, og land som Norge, Sverige, Nederland, Canada, Australia og New Zealand ble sentrale forkjempere for den nye kampen mot doping. Ikke bare fordi det var skadelig, men også fordi det var juks.

Innad i idrettsbevegelsen forble imidlertid doping først og fremst et helseproblem, men med de nye holdningene til doping ble det også et betydelig omdømmeproblem. Da et nytt medisinsk fremskritt førte til den tredje store bølgen av doping i internasjonal idrett, valgte likevel ikke idretten å intensivere kampen mot doping. I stedet fokuserte den på å begrense heller enn å bekjempe dopingen i et forsøk på å unngå omdømmetapet et oppgjør med problemet ville medført.

Særforbundenes helsesjekker var i virkeligheten kun et forsøk på å begrense den omfattende dopingbruken til et nivå hvor utøverne i alle fall ikke døde.

Erytropoietin (Epo) er et hormon som styrer produksjonen av røde blodlegemer, og da det i 1989 ble godkjent et legemiddel som hadde de samme egenskapene, representerte dette et stort fremskritt for pasienter som av ulike grunner var blodfattige. For utholdenhetsutøvere var det imidlertid det perfekte dopingpreparatet. Prestasjonsevnen i utholdenhetsidretter henger nøye sammen med oksygenopptaket, og det er de røde blodcellene som transporterer oksygenet rundt i kroppen. Ved å tilføre kroppen Epo blir produksjonen av røde blodceller oppjustert, og oksygenopptaket og prestasjonen øker. I idretter som sykling, langrenn, og langløp ble derfor Epo raskt et attraktivt dopingmiddel, og med et vindu på over ti år uten noen analyser som kunne avsløre bruken, ble Epo i mange tilfeller nærmest en forutsetning for å kunne hevde seg.

Mens det tidligere hadde vært nasjonale interesser som hadde presset på for bedre prestasjoner, var det i årene etter murens fall i første rekke kommersielle interesser som styrte utviklingen i internasjonal toppidrett. Dette styrket posisjonen til de internasjonale særforbundene, som stadig tok et større grep om idretten, og OL hadde ikke lenger den enestående posisjonen den hadde hatt. Det viste seg imidlertid kjapt at særforbundene hadde en tilsvarende tilnærming til doping som IOC. Dette ble for alvor tydelig da helsekonsekvensene ved omfattende Epo bruk meldte seg utover på 1990-tallet.

Det viste seg nemlig at når friske idrettsutøvere brukte Epo i store doser, fikk de etter hvert så høye konsentrasjoner av røde blodceller at blodet ble tyktflytende, og de risikerte blodpropp og i verste fall død. For å unngå det omdømmetapet et dødsfall i langrennsløypene eller på skøytebanen ville medføre, innførte særforbundene derfor såkalte helsesjekker hvor utøvernes konsentrasjon av røde blodlegemer ble målt. Var verdiene for høye fikk de ikke starte, og måtte vente til neste konkurranse. Slik skapte man et inntrykk av at skyhøye blodverdier var noe de fleste utholdenhetsutøvere hadde helt naturlig, selv om dette ikke er tilfelle. Blodverdier i liten grad er trenbare, og høydetrening alene ikke gir slike verdier som ble vanlige på slutten av 1990-tallet. Særforbundene lyktes imidlertid lenge med sin tåkelegging av dopingproblemene, og helsesjekken var i virkeligheten kun et forsøk på å begrense den omfattende dopingbruken til et nivå hvor utøverne i alle fall ikke døde.

På sikt viste likevel denne strategien seg å ikke være spesielt bærekraftig. Bloddopingen fortsatte, og etter hvert var den så omfattende at den var nødt til å komme til overflaten. I sykkelsporten kulminerte utviklingen i 1990-tallet årene med Festina-skandalen i 1998, hvor sykkellaget Festinas massør og altmuligmann, Willy Voet, ble stoppet av Franske tollere med over 500 doser ulike dopingpreparater i bilen under Tour de France.

For mange lands myndigheter ble dette dråpen som fikk begeret til å flyte over. Idretten hadde vist gjennom en årrekke at den ikke var i stand til, eller egentlig ønsket, å bekjempe dopingbruken. Land som USA og Storbritannia var nå også opptatt av idrett av andre årsaker enn under den kalde krigen, og ønsket en helhjertet kamp mot doping. Tanken om at doping også brøt med idrettens verdier hadde nå hadde fått større forankring, og for myndigheter verden over var det nå tydelig at særforbundene og IOC med sine økonomiske interessekonflikter, ikke var i stand til annet enn å skyve problemene under teppet. Under IOCs konferanse om doping i Lausanne i 1999 kuppet derfor nasjonale delegater IOCs planer om å opprette en egen antidopingenhet under IOC, og sørget i stedet for opprettelsen av et mer uavhengig internasjonalt antidopingbyrå, hvor myndighetene satt med halvparten av makten.

I dag, snart 20 år senere vet vi at dopingen ikke stoppet opp med opprettelsen av World Anti-Doping Agency (Wada). Vi vet også at særforbundenes interessekonflikt har fortsatt å prege internasjonalt antidopingarbeid frem til i dag, og at statsstyrt doping ikke forsvant med den kalde krigen. Forklaringen på hvorfor det er slik, ligger langt på vei i dopingens moderne historie.

De sterke holdningene mot doping i Norge er først og fremst er et resultat av fremsynte politiske strategers bevisste politikk i 1950-årene.

Det er ikke et ukjent fenomen at nordmenn i mange sammenhenger har en tendens til å tenke at hele verden deler våre perspektiver og erfaringer. Dette gjelder også doping, hvor bruk av dopingmidler fortsatt stort sett reduseres til et spørsmål om moral. Tar man utgangspunkt i historien blir det imidlertid raskt tydelig at dette ikke er et spesielt hensiktsmessig perspektiv om man ønsker å forstå dopingfenomenet, eller utvikle strategier for å bekjempe det. De sterke holdningene mot doping i Norge er først og fremst er et resultat av fremsynte politiske strategers bevisste politikk i 1950-årene, ikke av at nordmenn fra naturens side er utstyrt med et bedre kalibrert moralsk kompass enn russiske vektløftere eller italienske syklister.

Dagens dopingregler og retorikk om rettferdig konkurranse og fair play er i all hovedsak dyrket frem i nyere tid, av et mindretall som deler oppfattelsen av doping også som et moralsk problem. Den er altså ikke er et resultat av en enhetlig internasjonal idrettsbevegelse som har satt seg ned og sammen blitt enig om hva som egentlig var doping, og hvorfor.

Myten om antidopingarbeidet som en kamp mellom det gode og det onde er derfor ikke bare feil, men også skadelig dersom man ønsker større oppslutning om reglene slik de er i dag. For idrettens største problem er ikke onde vitenskapsmenn eller kyniske idrettsutøvere, men at doping i de fleste land og idretter rett og slett ikke er blitt sett på som galt. 

For at dopingbruk skal handle om dårlig moral, må man legge til grunn at det er en allmenn oppfatning at det er galt å dope seg. Ikke bare fordi reglene sier det, men fordi det bryter med normer de fleste deler og er enige om. En som tidlige innså dette var tidligere formann i Idrettsforbundet og ekspedisjonssjef i Kulturdepartementet, Hans B. Skaset. Han uttalte kort tid etter dopingskandalen i Lahti i 2001, hvor finnene ble hengt ut som langrennssportens største juksemakere, at «jeg blir dypt frustrert hver gang det lykkes idretten å minimalisere og personifisere et nytt dopingtilfelle som en personlig svikt». Leser vi dekningen av internasjonale dopingsaker i dag, 16 år senere, er det tydelig at lite har endret seg. Kanskje ligger også forklaringen på hvorfor doping fortsatt er så utbredt i nettopp her?

 

Mads Drange er idrettsfysiolog, historiker og forfatter. Seneste bok: Medaljens pris – Dopingens moderne historier (2017).

Annonse

Mer fra Portalen

BALLADE: Maren Selvaag forpliktet seg til å komponere musikk om bærekraft.

NORSK PEDAGOGISK TIDSSKRIFT: Pedagogikk bør hete pedagogikk.

SYN OG SEGN: Finst det rammer og retningslinjer som definerer kven som er samisk?

PROSA: Var jødeforfølgelsene i Norge likevel bare nazistenes ansvar? 

PERISKOP: Det er på tide å heve ambisjonene for hva vi vil at en lekeplass skal være.