08:07 - 27. september 2020

Hvordan er det opprørsk og frigjørende å kle seg som et seksualisert dukkebarn?

Klasse 3STC fra Hellerud VGS forstår seg ikke på kinderwhore-stilen. Estetikeren forklarer.

Kjære Estetikeren!

Vi er klasse 3STC fra Hellerud VGS, og denne uken jobber vi med et utdrag av Maria Kjos Fonn sin roman Kinderwhore. Tittelen på boken er en referanse til en klesstil fra 90-tallet, med Courtney Love fra Hole som sin fremste representant. Antrekkene er en rar blanding av det barnlige og seksualiserte, og vi skjønner ikke helt hva som er greia. Kjos Fonn har selv sagt at Love brukte denne stilen som et opprør mot forventningene til hvordan kvinner skulle være. Dette er interessant, men kan vi ikke helt forstå – hvordan kan det å kle seg ut som et seksualisert dukkebarn være opprørsk og frigjørende? Tusen takk for svar!

Fra 3STC

Kjære 3STC

Dere skriver dere inn i historien som den første videregåendeklassen som har begunstiget spalten min med e-post. Til det har jeg bare én ting å si: Jubel og glede! Og for en stolt norsklærer som kanskje, og kanskje ikke, vet at dere har sittet og ikke bare gjort leksene deres, (formoder jeg), men begynt å grave i en av undertematikkene – estetikken. Det er bra! Og hva sier det? At gode beskrivelser ikke bare gir hjernen lyst til å se bildene, men forstå veggen bildene henger på.

Med det vender også jeg mine strenge frøkenbriller mot bokhøsten, legger Maria Kjos Fonns roman i veska, og klasker en annen brutal bok i kateteret. En bok like fillete og velbrukt som en skoledagbok fra 90-tallet. Og hva står det på den? Jo, i stygg, trashy tusjfont står det «SUBKULTUR». Den moderne motekulturens styggpene vugge, og arnestedet for alle stil- og tankeretninger oppfattet som ekte. Ekte fordi subkulturenes hovedetos er å være mot det normerte: mot dølle foreldre, mot småborgerlighet, mot kjønnskonvensjoner trange som kondomer, og mot stereotype klasseforventninger. Kort sagt – å være mot alt som handler om sosialt aksepterte plagg, preferanser og handlingsmønstre, og for muligheten til å prøve ut noe annet.

Inn under denne overskriften finner vi fenomenet kinderwhore. En stilsjanger som sprang opp i den lange, brokete skyggen til subkulturen og musikksjangeren grunge. For hva rørte seg høylytt, rastløst og ulydig bak Kurt Cobains mange lag med sliten Americana, olabukser, ruteskjorter, tanktopper og slikkepinnesmale solbriller? Hvem var det som også sto der med elgitaren stroppet fast over skulderen, med like mørk raspestemme, like mørke ringer under øynene og ditto dark livsvisdom for den som ville høre? Jo, det var de kvinnelige grungerne. Og det var Courtney Love. Kurt Cobains kone. En slags Drew Barrymore kastet inn i en tørketrommel, bare for å gjenoppstå på den andre siden med opprevne strømpebukser, oppkrøpen underkjole, sminke i fri flyt over ansiktet og et illevarslende smil som sa: Faen ta dere – jeg VET faktisk hva jeg driver med.

Når vi skriver 1994, og ordet kinderwhore for første gang brukes av musikkjournalisten Everett True, er det denne stilen han referer til. Et frekt, fælt ord brukt som en anerkjennende beskrivelse av klesstilen til Loves musikerkollega Kat Bjelland. En stil som ikke bare var babydollsøt og seksualisert barnlig, men som forholdt seg aktivt til grungens antimoteetos – stygt som pent. En stil som nettopp ikke lånte mennenes stilopprør (lå det egentlig noe interessant i det?), men som tok for seg en annen kjent bit av den vrangbords-Americanaen som lå og lurte i moten på tidlig 90-tall: 30-tallet. Depresjonstidens nøkterne, feminine estetikk. En stil vi akkurat har hatt på besøk igjen, i form av omslagskjoler med enkle snitt og søte blomstermønstre.

Denne stilen var det kinderwhorenes fanebærere samlet seg rundt: feminin 30-tallsdepresjon med arvede kjoler, enkle krager, runde knapper og mary janes med danseskohæl og opprevne strømper som en femåring på fest. Sexy på en ubehagelig måte. Interessant fordi en god feminist tradisjonelt ikke ville kledd seg sånn – ikke burde drive stilopprør på en sånn måte! Og en potensielt subversiv stil fordi tidens kjønnsstereotypiutfordrer nummer én – Madonna – aldri, aldri ville turt å gjøre seg selv så uskjønn. Så ambivalent. Så ekkel. Og ikke minst – så offeraktig. Sagt på en annen måte: Love og Bjelland kledde seg som lam som hadde slaktet seg selv. Versus Madonna eller Grace Jones’ erotiske dominatrixer.

Her ligger altså kinderwhorens opprør og potensielle makt: Det handler om å være den som selv holder øksa. Som selv river strømpene. Som selv trekker i undertøyet. Som selv er den som overrasker, forvirrer, og kanskje til og med ydmyker tilskueren. Hvordan? Jo, ved at synet og handlingen nettopp kan leses som både skremmende konservativ, barnlig naiv – og egenmektig.

I etterkant er det også lett å se likheten mellom kinderwhore-stilen og det japanske kawaii-motefenomenet. Voksne «jenter» kledd som søte barn. Imidlertid kom den vestlige antistilen til verden først, så vidt jeg vet. En stil vi for øvrig godt kan få et gjensyn med i kjølvannet av det evige 90-tallet vi stadig vekk befinner oss i. Og hva vil stilen være lastet med da? Antagelig en blanding av LOL og nysgjerrig gjensynsglede. Slik den subkulturelle gjensynslogikken stort sett fungerer. Opprøret derimot, det dør når det første sjokket har lagt seg, flammene har sluknet og røyken letta.

På den annen side – det er ikke så mange stiler som er så genuint hjerteskjærende som Courtney Loves. Kraft og sårbarhet rullet sammen i et fatle så blodig, yndig og skitten at man nesten ikke har lyst til å se såret under. Ikke ulikt Kjos Fonns bok – om jeg har skjønt anmeldelsene rett.

Kjærlig hilsen Frøken


 

Har du spørsmål til Ragnhild Brochmann, send til estetikeren@morgenbladet.no

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse