10:46 - 24. mai 2020

Tørkede blomster! Æsj?

Kjære estetiker. Har du sett alle de tørkede blomstene og sivene som dekorerer interiørsjappene, hjemmene, galleriene og salongene? Jeg er selv blitt rammet av denne trenden, som en venninne av meg i et utbrudd beskrev som: «tørre kvaster som står og støver ned! Jeg vil ikke ha mer av det!» Jeg forsøkte meg på et resonnement om nittitallsnostalgi, tørkede brudebuketter og svart-hvitt-bilder av barn som kysser, trolldeig og akvarellmaling. Men så stoppet det opp, og jeg kom til å tenke på deg. Si meg, estetiker: Hvorfor tørkede blomster?

Hilsen Inntørket og usikker

Kjære Inntørket og usikker. Jo visst har jeg også hørt det suse i sivet. Den milde, raslende lyden av den nære fortiden som, ganske riktig, har kommet ruslende tilbake sammen med flettede kurver, postmodernistiske plysjmøbler, rustikke kjøkkenbord og stuevegger rødmende som rougen på 1980-tallet. Det sene 80- og tidlige 90-tallet var ganske riktig de tørkede blomstenes siste gullalder: lysluggede linknipper drapert over tiner, trau og trebutter, potpurri gjemt bak ørsmå stråhatter og rosebuketter stedt til hvile i tenåringsbuler foret med ømme brystpanel.

Men det var da, det, og itte nå, som Alf Prøysen så fint sa det. For vi må spørre oss. Er ikke dagens flamboyante bustetroll – likhetene til tross – distinkt ulike den roseduftende 90-tallsdekoren? Ligger det ikke en annen sensibilitet over disse erigerte høystakkene enn lavendelposenes lune ro? Jo, jeg tror det.

Mens 90-tallets tørkede blomster spratt ut av bed gjødslet med antikk bonderomantikk, håndteljede telemarksstaver, bluser med krage og en stor interesse for mange, rustikke og ikke minst koselige ting, har våre siv vokst frem i et radikalt annet klima. Visst er vi på utkikk etter et humørfylt skybrudd etter tyve år i nyminimalismens ørken, men det betyr ikke at vi drømmer om provinsiell hyttestil à la Mot i brystet av den grunn: stressless, messinggjess og frodige trolldeigdamer med trillrunde pupper og hår rett fra hvitløkpressa. Nei, når vi sakte, men sikkert er på vei over i et mer fargerikt landskap, gjør vi det ved å kikke til det glade, gale og ikke minst internasjonale 80-tallet! Til tiden som ikke bare bød på duse toner og kurvstoler med sauefell og lunk til stumpen, men ekte, hedonistisk, postmodernistisk hjemmefest!

Følgelig blander ikke populære norske blomsterforetak som Tørka Blomster naturlig potpurri av løvet som falt i fjor. Marmorfjølene og plysjpuffene var bare begynnelsen, nå har blikket vandret til den italienske designeren Ettore Sottsass og andre 80-tallshelter som lånte palett og formspråk fra Disney- og drømmeland, og som tegnet bokhyller og bordlamper som uttrykte «levende skulptur!» istedenfor «dau forbrukerkultur».

Denne forelskelsen er det som atter har satt vaiende pampas-siv i en vase nær deg. Et objekt hentet fra en drøm som ikke handler om å ville lene oss lenger inn i naturen, (den trangen får vi utløp for gjennom plantekasser og parseller), men mot et halvglemt og fortryllende dekadent sted. Mot en æra båret av Miami Vice og slørete glamour istedenfor puristiske Y-stoler og umalte bord. Og dessuten mot et tiår som sa noe spennende om den hårfine grensen mellom kunst og natur ­– mellom det kunstige og naturlige – og som gjorde det på en måte alle forsto. Kort sagt, de nye tørre blomstene bringer ikke med seg nostalgi så mye som en nyttig påminnelse om hvor befriende «vill og gal» det faktisk går an å være i et velfrisert samfunn.

Slik spiller de flashy, tørre bukettene også en sentral rolle i det paradigmet vi kan kalle hjemmet-som-livsstilsbutikk. En like sprelsk som dønn uforpliktende ervervelse som viser kjøperens evne til å kna fremmedartede, gjerne «underlige» objekter inn i et veltemperert hele, slik moten er nå. Med andre ord – som viser evnen til å være kurator.

Vi skal heller ikke glemme at blomster gjør seg skremmende godt på Instagram. Følgelig kan vi gjette oss til at denne omgangen med tørket glede vil ha kortere levetid enn rosebukettene som ble lagt på toppen av skapet en gang rundt OL i 94. Hvorfor? Fordi de, i og med Instagrams nyhetspremiss, er dømt til å virke utdatert få år etter at de første flammende sivene kom til syne på de feteste festene, de mest uutgrunnelige vernissasjene og de mest trendsensitive bryllupene. Ikke ulikt de store øredobbene med dusk og perler, de klumpete joggeskoene og de raske solbrillene med størrelse og glass som slikkepinner.

Enn så gøyale som bukettene kan være, (og her er jeg ikke ironisk), kikker vi altså på en trend som allerede ligger midtstrøms, og ikke i det raske feltet. Følgelig kan du trygt trekke pampasen etter håret, legge den på peisen, og fyre med et lettelsens sukk dersom du vil det. Eller la dem stå? Hvem vet, etter at din harske venninne har trampet ut av gangen, finner du kanskje ut at buketten – sivet, suset, den kravløse standhaftigheten – i grunnen var akkurat det du trengte? Trend eller ei!

Blomsterhilsen fra Estetikeren


Har du spørsmål til Ragnhild Brochmann, send til estetikeren@morgenbladet.no

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse