12:34 - 16. mai 2020

Hvorfor er det ikke kjempemange pene og kledelige bunader?

Ærede Estetiker. Siden 17. mai ikke blir noen kjempefest i år, kan vi kanskje dvele litt ved et par ting? For det første: Folk kler seg i det fineste de har, men er det egentlig fint, det de kler seg i? Den litt overvektige Secret Service agent-looken med pilotbriller og dress i sommerhalvåret, er ikke den rett og slett malplassert? Og det andre: bunad: Hvorfor er det ikke kjempemange pene og kledelige bunader? Krever de ikke egentlig at man er veldig kjekk og stram for å passe, eller er det bare jeg som er gretten?

Hilsen vårbleik grinebiter

Kjære vårbleik grinebiter. Noe sier meg at du sitter alene på altanen med sludd i luggen, mugg i munnen og rosé uten futt? Nei, min santen – dette året blir det ingen flaggbord à la frigjøringsdagen. Ei heller folkedans og drillpiker så langt øyet kan se. Men behøver det å bli en dårlig dag for det? Om du spør meg, er frokosten likevel dagens høydepunkt, og røkelaksen best før klokken er tolv og Askepott har mistet bunadskoen. La oss derfor ikke sutre over de ekstraordinære omstendighetene, men dekke bordet til fest – og deretter: PYNTE OSS!

La meg begynne med å pirke i gallen som ligger og etser hull i spørsmålet ditt: «Folk kler seg i det fineste de har, men er det egentlig noe fint?» sier du, med dårlig skjult forakt. Eller handler vemmelsen simpelthen om ubehaget knyttet til at «det fineste man har» er en sjanger det er vanskelig å få tak på, også for deg? Om så er tilfelle, skal vi begynne med å stadfeste dette: Det er vanskelig å pynte seg. Hvorfor? Fordi det er utleverende. Fordi det i et samfunn med lite kleskutyme og få tilhørende sosiale koder plutselig blir smertefullt tydelig at vi har dem likevel – Idet bryllupsklokkene ringer eller korpset kommer marsjerende. Og hva stikker under den pirrende erkjennelsen? Jo, at våre klesvalg faktisk betyr noe. At et godt valg fordrer estetisk alvor; at man selv virkelig mener at man er fin. Ikke bare med tanke på egne preferanser, men samfunnets forventning om en hva som utgjør en strålende, sivilisert kropp.

Kort sagt – å pynte seg så fint man kan er som å ta en selfie i full flombelysning, med stolthet, uten ironi. Det er å mene alvor, med glede! Med det skrider vi til verks, og stiller oss ved siden av Secret Service-agenten. Hva er det ved ham du ikke liker? At han drikker på jobb? At han skravler for høyt? At dressen sitter dårlig? Jeg vil anta det siste. Det er mange nitriste dresser der ute – trasige snitt, for store, for små, for lave i livet, for mye nylon i ulla og for lite penger i plagget. Kort sagt – for mye industri og for lite omsorg for skredderfaget og han som sjøl har kjøpt antrekket. En dreven dresskritiker vil dessuten se at utvalget av snitt og fasonger arter seg omtrent som eplehylla på Kiwi. Tre typer, og ikke så mye mer enn det. Med andre ord – for den med løpske smaksløker er 17. mai bedre egnet til å gjemme hodet i koldtbordet enn å lufte gluggene.

Men så har vi bunaden. En drakt som egner seg utmerket til å illustrere poenget. For hvorfor er menn gjennomgående finere i bunad enn dress? Jo, av den enkle grunn at drakten er skreddersydd til den som skal bære den! Slik er mannsbunaden ikke bare et godt alternativ til den som har fått blazeren opp i halsen, men en snedig påminnelse om hvilket praktfullt antrekk dressen er, og hvor den kommer fra:

Se nå for deg 1800-talls mannen hoppe av hesten, løpe opp trappene og erobre ballsalen uten ett ord. Må man være Colin Firth for å gi den entreen høyde og kraft som et stup fra timeteren? Og er det bare kjevene, hårlokkene og halsbind hvite som sne som gir damene sig i underlivet? Nei. Det er drakten! En drakt spesifikt formet for å hjelpe mannen inn i antikkens ideal. En drakt klippet, tovet og sydd for å fremme ekstra brede herder, bulende bryst, slank midje, rank nakke, stolt holdning. Kort sagt et antrekk, og især en jakke som gjør bruk av ullens alle modulerende kvaliteter for å bygge den overkroppen og den selvtilliten noen hver kunne ønske seg, men sjelden får til alene. Den oppturen henger ikke på en knagg hos Dressmann. Men den finnes i bunadssømmen. Eller hos en god skredder.

Neste punkt: Kvinner og bunad. «Hvorfor er det ikke kjempemange pene og kledelige bunader», spør du, uten å si noe om du har en selv – om det er den du ikke liker – eller om det er hele 17. mai-toget?

Åkke som – ja, det er mange kjedelige bunader. Og mange snitt som ikke er umiddelbart flatterende for kroppen. Men! Så har vi også et helt klyngetun med ualminnelig vakre drakter. Her skal jeg være dønn ærlig og fortelle hva som gjør en stakk attraktiv for meg: lange levende røtter! Med andre ord har jeg begrenset interesse for bunadene – stakk og liv med broderier og annen dekor konstruert for å representere en lokal draktskikk (fra ca. 1900 og fremover), men kan bli fullstendig yr av folkedrakten. Altså hverdags- og festdraktene fra førindustriell tid, som også ble med inn Hulda Garborgs bunadsbevegelse. Som Beltestakken, Setesdalsbunaden, Fanabunaden, Numedalsbunaden med flere.

For meg erdet disse draktene som er gullet. Eller arvesølvet, for å være mer korrekt. Antrekk som tydelig viser interessen for europeiske trender satt sammen med lokale preferanser. Blandingen av bramfri rosemaling og florlett, fransk silke, tartanstoff fra Skottland og brikkevev fra Bremanger. Kjoler og liv som ikke representerer én mønstergyldige idé om det som var, men fortidens glede over kontakten med storsamfunnet, varene til handelskaren og interessen for å skape noko nytt!

Dette er den relevante tradisjonen. For meg. Fordi den viser at vi kikket utover, da som nå, og endret på klesdrakten så fort vi hadde en skilling å avse og en frier å beile til. Det betyr ikke at alle føler seg fjonge i et fyrig nummer fra Setesdal, men at folkedrakten, versus den mer tekkelige bunaden, kommer med et helt annet kreativt overskudd. Et annet humør! En annen ooompf! Og en mulighet til å passe stakk og liv til ditt hår, dine ankler, din byste og ditt liv.

Mange mener at man bør ha røtter der drakten først sprang ut av egget, og det kan jeg være enig i. Samtidig er et slektstre stort og åpent for personlig tolkning. Oppfordringen til alle tvilende bunadsbestillere og -bærere må derfor være denne: Er du over middels interessert: Velg en variant med flatterende snitt og stoff du opplever som flatterende, og gjerne med elementer som med lov og rett kan byttes om ettersom sesong, humør og hugleik.

Bunad og folkedrakt er ikke statiske størrelser i stikkende ull som passet i fjor, men billetten til en bedre fest, flere komplimenter og en ham laget til deg!

Kjærlig hilsen fra Estetikeren
 

Har du spørsmål til Ragnhild Brochmann, send til estetikeren@morgenbladet.no
 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse