Annonse
14:57 - 24. mars 2020

Er maktpersoner i helsesektoren kjent for å foretrekke kitsch?

Annonse

Kjære Estetiker. Det er høytid for Skype-intervjuer på norsk tv. Siden så mange er i karantene, og derfor må intervjues hjemmefra, får vi unike innblikk i hva som henger på veggene hos helsebyråkrater, politikere og andre relevante maktpersoner og meningsbærere. Lite kan kalles kunst, selv om det som henger på disse veggene gir seg ut for å være det. Vet du, kjære Estetiker, om maktpersoner i helsesektoren er kjent for å foretrekke kitsch?

PS. Haha, spørsmålet må eventuelt oppdateres etter å ha sett Skype-glimt av helsedirektør Bjørn Guldvogs herskapelige hjem på Debatten forrige tirsdag!

Hilsen kunstinteressert kikker
 

Kjære kunstinteressert kikker. Etter å ha spolt meg gjennom den siste ukens Dagsrevyen, Debatten og ulike varianter av den fornøyelige sjangeren hjemmeintervju, må jeg ulykkeligvis melde at jeg ikke har sett snurten av den kitschy kunsten du beskriver: Ingen svarte prinsessehoder med blid munn og bred afro, ingen utilgivelig latte art, ingen sammentvinnede abstrakte mennesker og ingen Vebjørn Sand. Dessverre, vil jeg nesten si, men ikke overraskende. Følgelig skal vi snakke om hva vi faktisk har sett; om hvorfor man kan få lyst til å skjære hele hjemmebrigaden over én kam og dessuten – om selve formatets utfordringer.

Det siste først: Med mindre man er en drevet journalist, som politisk kommentator Magnus Takvam, for eksempel, (sist sett på tv i egen loftstue med mummitrollkunst på veggen), har menigmann hverken kamera eller stativ, og slik ikke muligheten til å stå eller sitte flott, frontalt og det vi oppfatter som profesjonelt. Få later også til å ha tenkt at det kan være en god idé å sette datamaskinen på en stabel tykke bøker for å gjøre fjes og fremtreden mer flatterende. Slik får vi gjerne den litt leie undervinklingen som inntreffer når laptopen flippes opp og bakover slik at hele hodet, alle hakene, toppen av veggen og ikke minst taket, synes. Når vi legger til medium nettforbindelse, ullen videooptikk og det fascinerende faktum at svært få norske hjem har formålstjenlig belysning, ja, så får selv det mest soignerte hjem skjæret av en kjellerstue på 90-tallet. Og hva skjer med kunsten da? Hopper den ut av veggen og legger seg som et smykke rundt halsen på helsetoppen? Avgjort ikke. I denne settingen kan selv det sprekeste tresnitt fremstå som et stykke gulnet utedodekor – og den barskeste sjef reduseres til et dønn alminnelig menneske.

Så til maktpersonene du beskriver, og smaken deres. Nå kan selvfølgelig helsetopper komme fra ulike yrkesbakgrunner, men om vi kikker på den siste ukens talspersoner er langt de fleste leger, eller overleger. Og hvem er legen, historisk sett? Er det en kitschy gubbe med campingvogn i hagen og værugle i gangen? Opplagt ikke. Legen er, og ikke minst var, en samfunnsstøtte med vitenskapelig innsikt, penger på bok og den kulturelle kapitalen som hørte med en ytterst privilegert og sjeldent velutdannet samfunnsklasse. Legen hadde slik ikke god smak per se, men alle midlene, og ikke minst alle mulighetene, til å skaffe seg den.

Med det in mente drar vi hjem til direktør i Helsedirektoratet, Bjørn Guldvog, og gjenopplever et foreløpig høydepunkt i hjemmeintervju-sjangeren: Debatten, tirsdag 17. mars.

Hva er det vi ser her, bak Fredrik Solvangs fyldige bryn? Jo, vi ser en svært pent kledd direktør rett og frontalt(!) plassert i et rom med brystkledning, sprekt gullfarget tapet (pusset opp i 2001, vil jeg tippe), slanke 1880-talls vinduer, en liten utstoppet fugl med vippende stjert, toppen av det som ser ut som en nybarokk kubbelyslykt og en liten middelaldermartyr i gips. Etter alt å dømme titter vi inn i spisestuen til en hundre år gammel villa på Vestkanten, og det han (og kona) oppfatter som en pen og nøytral bakgrunn.

Og så er spørsmålet – hva med kunsten, om vi hadde sett den? På bakgrunn av det vi faktisk ser, og med legeyrket og direktørtittel in mente, er det mye som taler for at vi ville funnet billedkunst i påkostede rammer med overbelysning fra gylne små lampetter, dersom kameraet var vendt andre veien. Og hva med selve kunsten – ville den vært noe tess? Tja. Jeg kan ikke akkurat si at gulltapetet lukter Munch-litografi. Men om vi legger sammen pent hjem, perlefarget slips og Guldvogs godt voksne alder, får jeg lyst til å gjette på ett bilde av nesten-navnebroren Håkon Gullvåg (kitschy, men anerkjent), og et tresnitt eller to signert Frans Widerberg. Trygge valg med stabil verdi. En god match med dem som bor der.

Det mest interessante ved videokonferansen er imidlertid ikke kunsten vi knapt ser, men det fascinerende faktum at stundens alvor og Guldvogs samfunnsposisjon og godt voksne medieforståelse har produsert et tv-innslag som estetisk sett ligner Kongens nyttårstale. Et landsfaderformat, om du vil. Bevisst? Antagelig ikke. Interessant? Definitivt!

Hopper vi derfra og rett over til Debattens andre deltager, Preben Aavitsland, overlege i Folkehelseinstituttet, blir Guldvogs format desto mer slående. Og den alminnelige «hjemme på kontoret»-varianten enda mer alminnelig – eller enda mer menneskelig. Heller ikke her er det kunsten som slår imot oss, men reoler stuvet fulle av bøker. Med andre ord omgivelser som på forbilledlig vis uttrykker legens credo: møysommelig ervervet og selvsagt kunnskap. Utsnittet er ikke utpreget flatterende for hverken mann eller rom, men på bakgrunn av de mange bøkene og de lettere artistiske, skilpaddemønstrede brillene kan vi gjette oss til at bildet som henger på Aavitslands venstre side er godt valgt. Og at det henger flere nede i stua. Med andre ord uttrykker valg av scenografi privilegiet ved å ha et velinnredet og romslig kontor å trekke tilbake til, når kona skal sitte nede og se på Debatten.

Vi har selvfølgelig også andre toppledervarianter: Frode Forland, faghelsedirektør i Folkehelseinstituttet foran en dønn grå vegg, arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen foran et dønn grått kjøkken – og så har vi den mer utleverende typen, den jeg tror du egentlig sikter til: Intervjuet satt i det pinlig vanlige hjemmet.

Av innslagene jeg har sett, kan vi trekke frem president i Legeforeningen, Marit Hermansen, og en Skype-samtale holdt i et loftstuekontor innredet med et 90-talls bokskap, et par kosedyr rygg-mot-rygg, en trivelig ruterformet vindusglugge, en gjesteseng med quiltteppe og en praktisk leselampe med artig, bøyelig ledd. Ikke stygt. Ikke feil. Bare noe annet enn det velredigerte boligmagasinhjemmet, og dessuten en sone som koder den «personlige» smaken til en kvinne, mer enn den «selvsagte» bakgrunnen til en mann. Et innsyn som er desto mer sårbart – og ikke minst spennende! – når mediene svært sjelden (med unntak av Ernas furufryd) tar oss med hjem til spennet mellom kjente kulturpersonligheter og såkalt vanlige folk.

Kort sagt, og for å oppsummere, vil jeg tippe at du mer enn egentlig å ha sett mye flau kunst har opplevd en slags skuffelse ved å få et uredigert blikk inn i hjemmene til mennesker hvis stil, smak og klasse normalt er gjemt bak lange, smale møterom, hvite sykehusganger, generiske kontorer og profesjonelt kameraarbeid. Det skal mye til å ta seg godt ut i hjemmeintervju-sjangeren, når alder og yrke tilsier at du sjelden jobber med bjuda-påsk selvpresentasjon. Og dessuten: Det hjelper lite å ha en stue som strutter av Hanne Borchgrevink og Vibeke Tandberg dersom du velger å sette deg i kjellerstua. Eller om man, med tanke på vegger, møbler og sveis tilhører en generasjon, eller et klassesegment, som oppleves uventet fremmed, og derfor som uleselig for deg.

Hvilken lærdom skal vi trekke ut av det? Jo, la oss være tindrende glade for alt det rotete, mer eller mindre leservennlige, mer eller mindre velredigerte, som dukker opp når helsetopper og andre eksperter gløtter på ruta og slipper oss inn. Og la oss fryde oss over at de ikke er som mediesmarte kulturfolk, som går ut på verandaen, eller inn til sitt innerste, mest uklanderlige lønnkammer, for å unngå å bli dømt av sånne som oss.

Kjærlig hilsen fra Estetikeren.


NB: Ved en inkurie kom vi i skade for å skrive at Preben Aavitslands reoler var plassbygde. Aavitsland har på Twitter påpekt at det er snakk om Billy-hyller fra Ikea. Morgenbladet beklager, og vil i samme åndedrag rose Ikea for å ha hyller som går så godt til Aavitslands hjem.

Regnes selvskrudde Billy-hyller fra IKEA som plassbygde reoler? Spør for en venn. Og for Morgenbladets Ragnhild Brochmann. pic.twitter.com/pZ3Y8OsjBT

— Preben Aavitsland (@Prebens) March 24, 2020
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse