08:23 - 09. februar 2020

Trengte han å feige ut?

Kjære Estetiker. I forrige uke «truet» Abid Q. Raja med å stille i oransjerutete dressjakke til det første statsrådet. Senere trakk han det tilbake og kom i vanlig svart dress. Men hadde han trengt å feige ut? François Mitterrands kulturminister stilte visstnok i sin tid i herreskjørt fra Jean-Paul Gaultier på sin første samling, angivelig til full applaus. Kunne ikke Abids jakke fungert likedan?

Hilsen Villrede
 

Kjære Villrede. Ja, mer enn den skjelmske trusselen om en oransje blazer i statsråd skal ikke til før Twitter løper løpsk som en symaskin uten tråkletråd. Og bakgrunnen? Jo, som en yr kalv om våren slang Abid ut følgende gladmelding noen velkalkulerte dager før den store begivenheten: «Snille statsminister @erna_solberg! Jeg gikk for å kjøpe en svart dress slik du sa, men den svarte dressen sa den ikke ville ha meg. Denne jakka her [bilde av den oransje blazeren foran ham selv] skrek ‘kjøp meg – kjøp meg – kjøp meg’…funker denne på statsråd på slottet på fredag? Pretty please <3»

Hva lukter denne twittermeldingen, synes du? Store ambisjoner om å omkaste kutyme? Enda større tårer dersom Erna hadde stengt ham ute på den store dagen? Slett ikke. Det lukter impulsdrevet ertekrok med utsøkt medietekke. Istedenfor å begynne med spørsmålet om hvorvidt Abid hadde trengt å feige ut, spør vi heller om han noen gang hadde tenkt å bruke jakka – på ordentlig.

Uten å være utdannet spåkone tror jeg vi kan enes om at svaret er nei. Isteden er det mer matnyttig å mane frem bildet av den våryre kalven som i ren og skjær glede og pur ertelyst hopper inn i bena til moren, napper i puppen og spretter videre. Bare tilfredsstillelsen av å få Ernas humørløse svar inn på kontoen slik at alle kunne se hvem som var grinebiteren her, må ha vakt lutter glede. For ikke å snakke om avisenes mange og hjertelige støtteerklæringer: «Abid må få gå i oransje jakke», sa de. «Gjør som du vil, Abid!» Abids tvitring brakte med andre ord stor ståhei og maksimal støtte på bakgrunn av et stunt som med all sannsynlighet aldri sto for døren. Slik fikk han veivet et fargerikt flagg hvor det sto «nå blir det andre tider!» og «her kommer den uredde, morsomme kulturministeren!», med særdeles lav risiko. I samme slengen fikk han dessuten promotert et par norske butikker hvor han selv liker å handle (Cavour og Swims), og ellers fortalt at dette feltet – mote – definitivt er et kulturområde det vil bli aktuelt å kikke nærmere på i det kommende. Med andre ord – store deler av jakkas effekt var nådd lenge før fredagen kom.

Med det på plass, kan vi gå tilbake til det opprinnelige spørsmålet ditt: Hadde han trengt å feige ut? Eller for å gjøre det mer allment: regjeringen stadig vekk stille i svart når de skal i sitt ukentlige statsråd på slottet?

For å ta kutymen først, er det lite som taler i favør av å presse den strenge klesetiketten mest og først i kongens statsråd. For det første handler det om at både konge og kronprins stadig vekk stiller i sort uniform med røde kantebånd og tilhørende sabel. Følgelig vil en rosa eller oransje jakke være som å si: «Shiiit! Er det sååå alvorlig?!» Eller: «Gøy å være her, jeg er republikaner.» Her kan man selvsagt innvende: «Men, er det ikke likevel latterlig konservativt?» Til det kan vi svare: Jo, konservativt er det, men den anklagen kan vi like gjerne rette mot hele monarkiet og kongens statsråd overhodet. På den annen side: Når vi først har en konge og en sympatisk tronarving – er vi tjent med å ribbe nasjonen for det høytidelige i at i det minste ett av landets ørkesløse fredagsmøter har noen liflige krav til verdig, velfungerende oppførsel? Er det ikke strengt tatt noe oppkvikkende i det? Høytid og tradisjon er ikke mer enn vi gjør det til selv, og som de fleste vet, skjer det noe eget når skuldrene finner sin plass i en velbalansert blazer og manerene begynner å følge etter mansjettene på den nystrøkne skjorta.

Når det er sagt, vil en oransje jakke opplagt kunne vekke til live en hvilken som helst spørretime. Men her, just ved kongens ualminnelig lange, rofylte bord, er det knapt individstyrt liv og røre som er hensikten. Kall meg gammeldags, men så lenge kongen er i (uni)form og den moderne mannens basedrakt (ulykkeligvis) er sort, skal vi ikke gremme oss over det. Ikke i denne settingen.

Noen ord om sammenligningen med Mitterand til slutt: Etter å ha trålet internett med slepenot finner jeg ikke et eneste bilde som avdekker nevnte ministerskjørt. Men dersom det stemmer, kan vi si følgende: Var det enkelt, sort og ærbart, ville det ha vært snakk om en helt annen kopp med etikette-te enn Rajas impulsdrevne rooibos-te: For det første ville plagget ha vært i tråd med kvinnelig etikette – uvanlig, men isolert sett korrekt. Følgelig ville skjørtet vært uttrykk for en annen, og langt mer interessant agenda, nemlig spørsmålet om å få lov til å uttrykke opplevd kjønn i en kontemporær kleskode. Slik kvinner etter hvert fikk lov til å gå i bukse her hjemme.

Moralen må følgelig være: Press grensene alle de stedene der konservatisme ikke lenger har en særlig funksjon (de aller fleste), og vit at det mest radikale stuntet man kan gjøre som høytflyvende politiker – i Norge eller andre land – ikke er å kle seg i én morsom jakke, men å være utsøkt velkledd. Hele tiden.

Med blazert hilsen fra Estetikeren

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse