Hvor ble det av deg i alt krydderet?

Jeg, og de fleste jeg kjenner, har enormt mange glass og poser med krydder som vi har brukt en gang for to år siden fordi vi fant en oppskrift som forlangte nettopp det krydderet. Gurkemeie til en indisk curry, spisskummen til en marokkansk gryte, muskatblomme til en malaysisk suppe og safran til den persiske risen. Gode retter, men det er grenser for hvor ofte jeg orker å lage dem og klarer å selge dem inn til familien. Jeg innser at en løsning på å få brukt opp krydderlageret i kjøkkenskapet simpelthen er å lage flere krydrede retter, men har du noen råd utover dette?

Hilsen Middelaldrende gurkemeielagerforvalter
 

Kjære Middelaldrende gurkemeielagerforvalter. Nordmenn har brukt krydder og urter i uminnelige tider. I middelalderen var det vanlig å bruke kanel og safran i en rekke ulike retter, for eksempel med kylling og lam. (Når jeg sier vanlig, mener jeg blant overklassen, for det er overklassekjøkken vi snakker om også når vi snakker om andre lands mattradisjoner.) Det er snart 500 år siden den siste katolske erkebiskopen Olav Engelbrektsson mottok en flaske med aqua vitae, et krydret brennevin som etter sigende kunne helbrede det meste av sykdommer og plager, fra fødselssmerter til fordøyelsesproblemer og koldbrann. Munker og kloke kjerringer dyrket urter som forvillet seg inn i matlagingen. Siden den tid har urter og eksotiske krydder vært en del av det norske kjøkkenet, i mye større grad enn man kunne tenke seg for et land nær verdens ende som lenge var fattig og ukultivert. Vi solgte fisk til verden, og noe av det vi fikk tilbake, var krydder. I de første moderne norske kokebøkene på 1800-tallet er det krydder i så mangt. Medisterkaker hadde allehånde og muskat, det var nellik og kajenne i viltretter. I det hele tatt var det et ganske rikt og variert kjøkken.