09:55 - 26. januar 2020

«Hvorfor er katteutstyr så utrolig dårlig designet?»

Kjære Estetiker. Jeg er veldig glad i katter. Jeg synes de er koselig selskap med alle de rare vanene sine. De er deilige å ta i med den myke pelsen sin, og de krever ikke mye stell. Og så – og dette er viktig i denne sammenhengen – er de så vakre å se på! Nesten uansett hvilken positur de inntar, er de en fryd for øyet. Harmoniske, smidige, sterke og ofte hvilende, påfallende demonstrativt i seg selv. Jeg vil tro at de fleste kattemennesker deler dette synet på kjæledyret deres. Det rare er da, at stort sett alt utstyr man får kjøpt til katt – klorebrett, klatremøbler, kattedoer, og så videre – er så utrolig dårlig designet. Skapt i stygge materialer som jeg ikke orker ha i stuen min. Jeg ville trodd at det var et gigantisk marked for Scandinavian Design for katter, men hvorfor er det ingen som tar det opp og lager varene?

Kattedamen
 

Kjære Kattedamen. Hvor forfriskende er det ikke med et spørsmål som for en gangs skyld ikke handler om oss! Eller hva sier jeg? Det gjør det selvfølgelig, men bare tanken på å behage noen andre er et særs godt utgangspunkt for å pirke hjernen ut av ribberullen, og ut i det fri! Med det skynder vi oss til nærmeste kjæledyrsforretning, og legger labbene mot vinduet.

Der var det ikke mye å sikle på, gitt. Ikke som menneske, og ikke som katt heller. Her er ingen klorebrett som feirer kattens smidige rygg og sylkvasse hjerne. Ingen sovekupé med materialer som matcher pelsens skimmer og tungens ru rødme. Tvert om er butikkvinduet fylt til randen med det som ser ut som en ny type ufyselig peisovn – kledt i slåbrok og forsterket med bast. Så konsekvent og uutgrunnelig grufull at man skulle tro det ikke fantes noe alternativ. Det gjør det selvfølgelig, men la oss først kikke litt på hva denne utuktige estetikken kan bero på:

For den som ikke har lest artikkelen min om såkalte sygale damer, anbefaler jeg å lese «Hvorfor går de syglade så glorete kledd?», og det jeg oppfatter som et nært beslektet fenomen. Nemlig den D. I. Y-stilen som oppstår når folk går skapergleden i møte med uendelige mengder virketrang, og diametralt motsatt formsans. Den holdningen skal vi overhodet ikke se ned på, men nøye oss med å huske på at kommer fra et fundamentalt forskjellig sted, med ditto forskjellig utkomme.

Med andre ord er katteestetikken etter alt å dømme ikke formgitt av designere, men stolte fanebærere av slagord som: SELVLAGET ER VELLAGET! KOS!! Og GØY FOR KATTEN! Dermed har bevisste nikk til eksisterende stilhistorie ingen plass, og lettvinte, slitesterke materialer som fleece, skai og fuskepels større valuta enn vare ullstoff og ekte skinn. Vi kikker altså på et klassespørsmål – slik tilfellet ofte er med smak og behag – og noen stilistiske røtter plassert både langt til høyre og venstre for kulturmidten, i et terreng foret med kosetøfler, HOME-bokstaver og en hjertelig fraværende frykt for mikroplast. Interessant all den tid katten vitterlig ikke bare er satans høyre hånd (historisk sett), men de intellektuelles trofaste følgesvenn.

Så kan vi spørre: Er grunnen til at ingen andre enn deg ønsker seg penere kattevarer at dine likesinnede kjenner seg så lite hjemme i dyrebutikken at de ikke engang går dit? Kan det være at deres katter heller får klore opp hjørnet til ørelappstolen fordi det er bedre med ett stygt oppskrapt bein i huset, enn én jævlig innviklet legg med røtter i HOME-land? At de kanskje blir oppmuntret til å herje vilt i senga fordi det tross alt er bedre enn at de pleier omgang med obskure stumtjenere med bast rundt livet og fleece på hue?

Jeg har en mistanke om det. De mistror dyreestetikken. Og antagelig også ideen om at dyret skal ha egne ting: morsom skål, underlig do, og så videre.

Men så kan vi tenke motsatt, at i disse überpedagogiske barnet-i-fokus-dager, (og dyret også, vil jeg anta) – har ikke selv åndseliten behov for skjønne og stimulerende artikler som kan holde kattens smidige hjerne og silkeglatte lemmer i toppform? Jo. Om vi kikker til Pinterest og ser hvordan folk bygger om Ikea-møbler til kattemøbler, begynner det å svinge. Ikke minst har jeg sans for de veggfaste løsningene hvor hele høyden i ymse leiligheter blir gjort om til klatresekvenser som ser ut som dataspill fra 90-tallet: hyller, trapper og hengebroer, og i enkelte tilfeller sklier tilbake til start dersom man (katten) misser neste trinn. Pent trevirke, til og med, og et møbel som fullintegrerer kattens liv med menneskenes.

Men egentlig, egentlig er vel det du ønsker deg simpelthen vakrere hverdagsvarer til katten. Funksjonelle skåler som ligner på våre, katteleker som minner om hjernetrimmere i tre, og klatretårn som har mer til felles med den originale stumtjeneren enn dorulldokker laget i barnehagen. Noe sier meg at dette vil komme. Og at noen vil tjene seg rik.

Med kattevennlig hilsen, Estetikeren

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse