Huslingvisten

Hva er «greia» med alle anførselstegnene?

Kjære huslingvist. Årstiden preger sinnet – det er definitivt mørkere enn ellers i året. Kan det være årsaken til at anførselstegn gjør meg så matt om dagen? Og noen ganger også om nettene? For eksempel de velmenende tantene som skriver til meg som «lyslugg». Huff. Jeg er jo en lyslugg, ikke en «lyslugg». Eller hva mener de, egentlig? Metaforer i anførselstegn synes jeg er enda verre. Hvordan liker du at velmenende tanter kaller deg et «lyst hode»? Svartner det for deg også? Jeg hadde satt stor pris på om du kan opplyse de velmenende tantene og oss andre før sola «snur».

Med vennlig hilsen Mørkets fyrste

Kjære «Mørkets fyrste». Dette året skulle vise seg å stå i tegnenes tegn. Vi har skrevet om sitatstrek, om komma, og nå skal vi altså «sette punktum» med anførselstegn. Jeg er ikke velsignet med tanter som kaller meg «lyst hode», så her i gården svartner det ikke, men i et forsøk på å forstå dine tanter skal jeg prøve å gjøre som dem.

Det første man «merker», er at det er litt ekstra jobb. På tastaturet jeg «tafser» på, må jeg trykke tre taster for å «få det til». Det andre man merker, er at man mister flyten i selve skrivingen.

Du kan hilse tantene dine og si at anførselstegn kan brukes i flere sammenhenger, for eksempel direkte sitater, men når vi bruker dem om helt «vanlige og dagligdagse ord og uttrykk», gjør vi det for å vise at vi tar forbehold. Vi «tar» i dem «med ildtang», vi «sperrer dem inne», så å si, og hindrer dem naturlig omgang med de tilstøtende ordene. Spør tantene dine om de anser deg som et lyst hode. Hvis svaret er ja, kan de trygt droppe anførselstegnene.


Har du et spørsmål om språk? Skriv til: pu@morgenbladet.no

Mer fra Huslingvisten