00:00 - 20. desember 2019

Gravlundssosiologien avtegner seg som et litt taust tilskudd til fagets øvrige emner, skriver Grete Brochmann.

Gravlundssosiologien avtegner seg som et litt taust tilskudd til fagets øvrige emner, skriver Grete Brochmann.

Du kan ingenting ta med deg dit du går … synger Cornelis Vreeswijk. Death is the great equalizer, suppleres det fra USA. Sant nok, men med visse modifikasjoner. Vikingene og de egyptiske faraoene opponerte i praksis – fylte gravene med gods og gull. Men også i mer beskjeden utgave har norske gravlunder gitt vitnesbyrd om forstenede klasseforskjeller. Historisk har kirkegårdene reflektert livets parallellsamfunn – noen soner finere enn andre, og (menns) yrkestitler innfelt for evigheten.

Men hvem man kan ta med seg i graven, kan være et like relevant spørsmål. Kan hunden få være med, spurte man i Verdibørsen tidligere i høst. Nei, er svaret, med henvisning til norsk lov. Like fullt forekommer tydeligvis snikmedbringing av aske etter firebente venner når graven kaller.

Finnes det også regler for hvem som skal ligge hvor blant oss menneskene nå for tiden? Her later det til å være prinsipiell valgfrihet når man har fylt 18 år. Men hva gjør folk, og hvem bestemmer når det kommer til stykket? Hvem føles det riktig å ha ved sin side der nede, eller hvem finner de gjenlevende slektningene det passende å plassere der? Her kan mye være forandret med nye familiemønstre – skilsmissene og særkullsbarna. Kan minnelunder og askespredning være et svar på en mer kompliserte virkelighet?

Annonse