00:00 - 13. desember 2019

En ny parole er kommet: «Tillitsbasert ledelse» – TBL, skriver Gudmund Hernes.

En ny parole er kommet: «Tillitsbasert ledelse» – TBL, skriver Gudmund Hernes.

Å styre samfunnet er statens oppgave. Hvordan dette kan og bør gjøres, er verdenshistoriens lengste eksperiment. Det pågår stadig. For samfunn stilles på nytt og på nytt overfor de samme problemer: Hvem skal styre staten? Hvordan skal den finansieres? Hvordan skal den bemannes? Hvordan skal statsmakten utøves? Hvem skal styre styrerne og hindre at de bruker statens makt mot egne borgere, eller for personlig vinning?

Svarene har gitt et mylder av institusjonelle ordninger, alt fra kongedømmer av guds nåde til republikker ved folkets vilje, med maktfordeling mellom en lovgivende, utøvende og dømmende makt.

At eksperimentene stadig pågår ser vi hver dag: i kampene mot revolusjonsgarden i Iran, eller ved sammenstøtene mellom studenter og politi i Hongkong. Donald Trump gir oss daglige eksempler, enten han booker offentlige møter på sine private hoteller, eller når en føderal dommer nylig slo fast «The primary takeaway from the past 250 years of recorded American history is that Presidents are not kings». Også her hjemme løper debatten: Hva har skjedd i Nav? Hvem skal styre sykehusene?

En deldebatt står om hvordan selve forvaltningsapparatet bør organiseres. Max Weber stilte opp kriteriene for et rasjonelt byråkrati. Det får sin legitimitet ved lover og regler, gjerne via folkevalgte organer. Styring og kontroll skjer i et hierarki av posisjoner, med arbeidsdeling mellom avdelinger, profesjonell rekruttering av staber, og skjerming mot påtrykk eller bestikkelser utenfra. Resultatet er en nøytral, effektiv og forutsigbar forvaltning, der offentlig ansatte følger regler og instrukser. Byråkrater skal være automater. Derved blir avgjørelsene de samme uansett personen som bekler posisjonen, og at alle likebehandles.

Men det kan gå galt, og på mange vis: De profesjonelle kan avansere til sitt inkompetansenivå; de kan følge skjema i stedet for fornuften; de kan bli ritualister og ikke rasjonalister.

Så hva må gjøres? Vips, en løsning går under navnet New Public Management eller målstyring – NPM blant venner og fiender. Prinsipper fra markedet kan forbedre forvaltningen ved fokus på mål – på resultater og ikke rutiner, og ved å skille bestiller fra leverandør. Outsourcing, privatisering og konkurranse vil gi brukerorientering, effektivitet og innovasjon.

Også her kan det gå galt, også her på mange vis: Delmål kan vokse vilt, sjefene stiger i lønnsballonger, kostnadene ved forhandling, koordinering, og kontroll øker (tenk Vy). Og ja, lurendreiere og velferdsprofitører får sugerør i statskassen.

Hva da? Er løsningen tilbake til Weber eller mer til markedet? Finnes en tredje vei?

En ny parole er kommet: «Tillitsbasert ledelse» – TBL. Den kan man si, er basert på et spørsmål og en tese, begge hentet fra den norske modell. Spørsmålet: Hvordan få folk til å ta seg selv i bruk for oss? Tesen: Alle kan bidra med mer i rollen de har.

Men da må de få handlingsrom og vises tillit til å gjøre det som er fornuftig der de er. Blokkeres veien, må bussjåføren kunne avvike fra ruta og finne en omvei. Altså det motsatte av den gamle regel fra forsvaret: «Det er ikke fornuftig, men det er militært!»

Tillit kan defineres som vilje til å ta risiko og tåle tap. Tillit vises når vi skyter inn penger til fremtidig pensjon, åpner for fleksitid, eller satser på at samboeren vil forbli den du tror. Tillit gir rom for avvik, for innovasjon og for å gjøre feil – altså til å lære.

Kan noe gå galt med TBL? Vel, jo mer som delegeres til den enkelte ansatte, desto større forskjeller vil det bli i tjenestene som leveres. Noen vil frykte at det gir ulikebehandling og uforutsigbarhet, og at samordning og ansvar kan svekkes.

Så hva er moralen? Den er noen enkle sosialdemokratiske innsikter:

Det er ikke så enkelt! Problemløsning gir løsningsproblemer! Én løsning passer ikke overalt! Gjør feil fort – og korriger dem straks! Den permanente løsning er permanent revisjonisme!

Vi vet det fra domstolvesenet. Lovene gjelder, men med rom for skjønn og mange hensyn. Er man sterkt uenig, kan en dom ankes. Dét er nødvendig for tillit, ikke bare til den enkelte dommer, men også til hele rettssystemet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse