Annonse
00:00 - 22. november 2019

Nav-skandalen kan bli et vitnesbyrd om tillit på ville veier, skriver Grete Brochmann.

Nav-skandalen kan bli et vitnesbyrd om tillit på ville veier, skriver Grete Brochmann.

Annonse

Norge blir aldri det samme. Rettsstaten rakner, total systemsvikt, havari, totalitære tendenser, norgeshistoriens største juridiske og trygdepolitiske skandale osv. Det har ikke manglet på kraftfulle betegnelser etter at høstens store mediesak sprakk i slutten av oktober. Selv ansvarlig statsråd kaller det en skandale. Nav-skandalen er i løpet av kort tid blitt en nasjonal referanse av helt uvanlige dimensjoner.

At myndigheter og rettsvesen ikke har vært på stø grunn, og at Nav-brukere er blitt idømt strenge straffer på ulovlig grunnlag, synes det å være liten tvil om. Omfanget derimot, varigheten og nyanser når det gjelder feilsteg og overgrep, vil vi forhåpentlig få mer klarhet i etter den eksterne granskningen.

Vi må vente. Men det ligger en serie med lite flatterende hypoteser på granskernes bord: Er det klassejussens ansikt som trer frem? Har det vært bevisst politisk styring på tvers av lovverket? Er de ansvarlige politikere, forvalterne og rettsvesenet rammet av «kollektiv uvitenhet» og manglende korrigeringsevne? Er de rett og slett ikke kompetente nok i sin omgang med EØS-retten? Står vi overfor en selvforsterkende institusjonell krise, der selve tillitsgrunnlaget – bærebjelken i velferdsmodellen – er i ferd med å svikte?

Jeg har vært en slags deltagende observatør i ulendet etter at saken nådde offentligheten, og jeg har flere dager følt på en ambivalens til det voldsomme trøkket som har spilt seg ut. Jeg tror saken fortjener store ord, og det er også helt nødvendig at pressen går inn med tyngde og alt den kan oppvise av kritiske og granskende evner. Mange vonde historier er blitt avdekket, og mange fortjener utvilsomt solid oppreising og kompensasjon. Men jeg har også følt på en uro over hva selve prosessen kan avstedkomme: kaskade-effektene, som medieforskerne kaller det, når alle kaster seg på det samme løpet samtidig, og gir sitt bidrag til en eskalerende utvikling vi ikke helt ser rekkevidden av.

Tillit fremstår for meg som stormens øye – det punktet der det er stille i uværet. Samfunnsforskere har de senere årene lagt stadig større vekt på tillitsdimensjonen når de skal forklare de nordiske velferdssamfunnenes suksess: tillit som selve limet i det institusjonelle reisverket, en usynlig rikdom som bidrar til vekst, effektivitet, fordelingsvilje og ikke minst – gode liv for befolkningen. Velfungerende forvaltning, politi og rettsvesen – bygget på styringsprinsipper som upartiskhet, etterprøvbarhet og kompetanse – fremheves som forklaring på tillitens bestandighet.

Nav-skandalen kan bli et vitnesbyrd om tillit på ville veier. Det har vært for mye gjensidig tillit innad i systemene. Kontrollinstansene i forvaltningen, rettsvesenets og pressen har sviktet. De har tilsynelatende hatt tillit til at alle andre har hatt koll på tingene. Den institusjonelle tilliten har vendt seg mot seg selv.

Det har vært for mye gjensidig tillit innad i systemene.

Den svenske statsviteren Bo Rothstein, har sammenlignet tillitsreserven i velferdssamfunn med et korallrev: «det tåler en del skit, men når det klapper sammen, går det raskt, og effektene kan bli en katastrofe».

Bak Nav-skandalen ligger høyst reelle politiske problemer Norge ikke er alene om i et integrert Europa; spenningene mellom det indre markeds fire friheter og nasjonalt ivaretagende velferdsstater – velferdsstaters levedyktighet i en hypermobil tid. Men Norges særegne, avpolitiserte tilknytning til EU kan ha bidratt til sviktet på politisk og demokratisk hold, når det gjelder gjennomføringen av EØS-reglene. Kanskje vil granskingen bringe større klarhet i dette.

Men man får ta ett helvete av gangen, som det heter. Nå er det fasen for avdekking, oppreising og kompensering som gjelder.

Vi vil som samfunn være avhengig av å gjenreise tilliten til politikere, forvaltningen og rettsvesenet for å kunne håndtere selve Nav-skandalen. Så får vi håpe at krisens livsløp blir et eksempel på systemets evne til selvrensing snarere enn et korallrev på vei mot dypet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse