Annonse
10:43 - 26. november 2019

Klukk, klukk, klukk

Dette er historien om en fjær og noen høns.

Annonse

I fredagens spalte tok vi for oss garpegenitiven, altså å si ‘Pål sine høner’ i stedet for ‘Påls høner’ med s-genitiv. Det gikk bare sånn passe, for i samme tekst skrev jeg at garpegenitiven gjør oss i stand til å synge nettopp «Pål sine høner». Men gjør man det, støter man på et problem av ikke-musikalsk art. Samme kveld klukket det i innboksen.

En fjær. «Eg tenkte berre å nemne at det kan hende at ein og annan venlegsinna lingvist kan kome til å plukke litt på hønene i avslutninga», skrev Leiv Inge Aa, selv vennligsinnet lingvist ved NTNU, han hadde garpet seg gjennom teksten. Og Aa fikk rett. Siden da har det vært en jevn strøm av kakling fra lesere som på vennlig vis vil plukke høne.

Første høne ut. «Med én gang jeg forsto temaet, forventet jeg med en viss selvpinende fryd å få min egen snobbete aversjon mot garpegenitiven grundig tilbakevist, og jeg ble ikke skuffet», skriver en leser som kaller seg Språkingeniøren. Men videre: «I spaltens konklusjon tråkket huslingvisten på noe som for meg har vært en tilbakevendende kjepphest! Min overbevisning ble rystet helt inn til grunnvollene», skriver leseren, som spør: «Har jeg tatt feil i alle disse år?» Vel, det korte svaret er «nei», men dette må vi komme tilbake til, for i innboksen klukker det videre.

Hva er høna? Her fra lørdag kveld: «Hvorfor brukte du ikke John Irvings Garps bok / Garp sin bok som eksempel i en tekst om garpegenitiv?»

Det er en kollega som spør. Vedkommende hadde stilt det samme spørsmålet dagen før (det hadde forresten også en annen kollega gjort), og var nå utålmodig på svar.

«Spørsmålet er godt», svarte jeg, og la til at jeg ved å bruke ‘Garp sin bok’ samtidig ville unngått problemet med å bruke ‘Pål sine høner’ som eksempel. «Hva er problemet», spurte kollegaen, og det var da vi kunne opplyse om at stridens kjerne er hvorvidt sine er garpegenitiv i ‘Pål sine høner’. For svaret er nemlig – hold deg fast – både ja og nei. Isolert sett er sine en garp i ‘Pål sine høner’, med ‘Påls høner’ som ikke-garpende s-genitiv og motsats. Men som den vennligsinnede lingvisten hadde påpekt kvelden i forveien: «‘Pål sine høner’ er eigentleg ein litt misvisande tittel».

To høns. Lesere som har hengt med til nå, skal få en beklagelse, men nå lover vi å komme til poenget. Hvis man synger «Pål sine høner», altså flesker ut hele strofen og formelig synger den in extenso, blir det nemlig tydelig at det ikke er snakk om garpegenitiv, men en såkalt refleksiv possessiv (som vi har omtalt både her og der):

Pål sine høner på haugen ut sleppte

Ikke garpegenitiv, altså, men refleksiv possessiv. «En liten rettelse i neste nummer kan være på sin plass», skriver nok en leser lørdag kveld, og ber om å få være anonym. Rettelse loves, og rettelse er herved gitt, men hold på høna, for det er mer vi må kommentere her.

Klukk, plukk, plukk. I «Pål sine høner» har vi nemlig å gjøre med festsyntaks, altså en setning med en festlig ordstilling. Denne typen syntaks ble behørig dekket under konfirmasjonssangfestivalen i mai, da vi blant annet intervjuet professor og festsyntaksforsker Kristin Mehlum Eide ved NTNU og laget en symfoni av «Jeg er havren». Men når festen er over, hvordan kan vi da normalisere setningen til en mer normal syntaks? Jo, for eksempel slik:

Pål sleppte hønene sine ut på haugen

Plukk. Den første innsenderen, den vennligsinnede Aa, har for øvrig en kommentar til dette med festsyntaks. Er det ekte festsyntaks vi har med å gjøre her? Nja, det er nok «festsyntaks i påverka tilstand». Men nå orker vi ikke å plukke mer. Det er høns i kantina.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse