Annonse
09:15 - 02. november 2019

«Kan du gje meg ammunisjon til å skyte ned damas meining?»

Annonse

Hei, Estetikaren. I forbindelse med at eg skal ha meg ny blå dress har eg oppdaga at eg og dama har ulikt syn på kva som er klassiske skjorter, og som må inngå i skjorteutvalget mitt. Ho står fast på at paisleymønstra skjorter er klassisk og er noko som vil kle meg. Eg for min del ser på paisleymønster som skrikande, sjølv i duse fargar, som og eit teikn på lite kreativitet i klesvalget sidan «alle» går med det og det er langt frå klassisk. Eg likar å gå i mønstra og enkeltfarga skjorter, men paisley og tømmerhoggarruter blir berre feil. Kan du gje meg ammunisjon til å skyte ned hennar meining, for ho trugar med å kjøpe paisleyskjorte til meg, og det går eg med kun iført tøflar.

Helsing Ronny
 

Kjære Ronny. Før jeg minner leseren om at jeg i forrige estetikerspalte lovet å vie en hel liten serie ene og alene til menn og deres estetiske ambivalenser, skal jeg si dette: Det er få ting jeg liker bedre enn å bruke denne spalteplassen til parterapi. Ikke minst er det et saliggjørende oppdrag når den fornærmede part er en mann. Hvilket det forbløffende ofte er. La meg derfor begynne med å si: «Ronny, jeg er på din side.» Med det tar vi krutthornet ned fra veggen, og så putter vi rolig en og en kule ned i muskedunderen mens dama di ser på.

Kule nummer en: Er paisley et klassisk mønster? Ja visst! Mønsteret er på alle måter klassisk. Klassisk og eksotisk som Tusen og en natt, og som tusen og en imperialistiske drømmer om et vilt og poetisk liv bygget opp av skattene fra et annet rike: oldtidens Persia! Det dråpeformede mønsteret kom dryppende ut av overflødighetshornet til den zarathustriske religionen, og symboliserer både livets tre (mønsteret skal være en sypress med schwung i toppen), evigheten (merk slektskapet med yin og yang-mønsteret) og virilitet i det hele tatt. Sædceller er en annen relevant assosiasjon, men dem var det altså ingen som hadde sett ennå. Med andre ord – mønsteret er klassisk, så la oss helle kula ut igjen og prøve på nytt.

Kule nummer to: Behøver skjorta å være klassisk fordi mønsteret er det? Så avgjort ikke. Hverken de gøyale prikkene eller de dråpeformede paisley-cellene er standardrepertoar i en vestlig herregarderobe. Så morsomme er vi dessverre ikke. «Ja, men hvorfor ikke?», sier dama di, «du sa jo at mønsteret er klassisk!» Nettopp, mønsteret er klassisk, men så er spørsmålet: Hva er klassisk bruk av et klassisk mønster?

La oss legge børsa over skulderen og dra til den skotske byen Paisley – mønsterets britiske hovedstad. Og etter at vi har sett vevstolene synge og Østens mønster ta form under bleke fingre galopperer vi mot London. Og hvem ser vi der? Lord Byron og Oscar Wilde! Vi ser store sjal, morgenkåper tunge og dampende som kalifens budoar og silketørklær like rike som jordens indre! Med andre ord: Klassisk bruk av paisley er ikke en handelshøyskolestudent med «morsom» skjorte. Det er pre-rafaelitter og arts-and-crafts-menn som John Ruskin og William Morris. Romantikkens urbohemer mette på det moderne livet, med lengsel i blikket og rødvin i kroppen. Og nesten hundre år senere – den vaiende fanen til sekstiåtterne: en kraftfull bønn om et friere liv preget av art nouveauens spluttende fonter, organiske former og et opprørsk behov for ny musikk, estetikk, myrra og røkelse. Se bare for dere Mick Jaggers spretne rumpe pakket inn i et fløyelsskimrende mønstergilde, eller en flamboyant hallik med skjortefliker lange som kaninører og hatten på snei.

Som alle gode mønstre har paisley også funnet sin naturlige plass midt i strømmen: et fint sjal kjøpt under kamelturen i Egypt, en bohemtopp valgt spesielt til en sommeravslutning eller en skjorte funnet under jakten på noe «gøyalt» og annerledes. Og her, før vi retter geværløpet mot dama di, lurer jeg på følgende: Handler paisleystriden egentlig om at hun ønsker at du går mer – unnskyld ordbruken – sprelsk kledd? Kan det være at ordet klassisk paradoksalt nok er et argument for å få deg til å tenke – unnskyld ordbruken – utafor boksen? I så fall ville jeg ha sagt at paisley, hvis hun referer til klassisk konservativ bruk, begrenser seg til silkeslips og ditto lommetørkle mot hvit skjorte. Har hun derimot ambisjoner om å kle deg som en gøyal og klassisk mann – ja, da må skjorta komme med komplett fløyelsdress (Sjekk 70-tallsorienterte motehus som Etro og Gucci), eller byttes ut med et sjelfullt sjal til å drapere rundt skuldrene.

Om ideen frastøter henne, og tiltaler deg, er det kanskje på tide å klemme inn avtrekkeren. Avføder den imidlertid en hjertelig latter, putter dere børsa innerst i klesskapet og fokuserer på å finne en skikkelig fin klassisk dress. Gudene skal vite at det er vanskelig nok.

Med kjærlig hilsen, klassisk nok, Estetikeren.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse