Annonse
15:16 - 04. oktober 2019

Jeg er en estetisk mann, og skammer meg

Annonse

Hei, Estetikeren. Jeg er en mann i min beste alder så full av skam over å være en estetiker at jeg sender deg e-post fra min mors e-postkonto, det sier sitt. Men så er jeg også ekstremt estetisk. Jeg har tre over fire rullende slag på jakkene mine, altså sack suits fra USA, jeg har repp ties fra Brooks Brothers og loafers fra Aurland bare fordi loaferne John F. Kennedy brukte, opprinnelig kom fra Norge. Møblene mine er danske, og kommer alle fra Danmark. Det er skinn og tre, jeg elsker Børge Mogensen, den plagede danske møbelarkitekten. Det er svært få som kjenner igjen de kodene jeg omgir meg med, og enda færre som kan forstå at det i siste instans handler om min dype fascinasjon for beatpoetene. Disse tapre unge som var de første som tok opp kampen med det etablerte og meningsløse liv. Men de gjorde det i Oxford button down-skjorter og nydelige ullslips.

Du må tro jeg er en stusslig mann som har kunnet pleie mine sære vaner alene. Ingenting kunne være lenger unna sannheten. Vi finner ingen forklaring der. Man kan tro at dette handler om en lengsel tilbake til tv-serien Mad Men og konformiteten fra femtitallet, men heller ikke der finner vi en forklaring. Jeg elsker estetikken nettopp for dem som sto opp mot de hvitmalte gjerdene, hamburgerne og H bombene gjorde det i mørkegrønne cordfløyelsjakker. Kanskje tror du dette er en fiks idé? Dessverre. Jeg har gått i duffelcoats og hørt på Coltrane siden jeg var seksten.

Jeg er, med andre ord, den opprinnelige hipster som ingen kjenner igjen og det gjør meg ingenting.

Til syvende og sist står vi tilbake med dette, Estetikeren. Hvorfor, tror du, dyrker jeg en slik snever og tilnærmet ugjennomtrengelig estetikk som svært få forstår? Vi må vel tro at estetikk handler om kommunikasjon, men jeg kommuniserer ikke med noen og slik ønsker jeg at det skal fortsette.

Det er, med andre ord, intet mål eller mening i min estetikk. Tilsynelatende. Like fullt fortsetter jeg. Har du noen innspill om hvorfor?

Vennlig hilsen Dr. S
 

Kjære Dr. S. Fra en doktor til en annen: Kom inn. Sett deg ned, så lukker jeg igjen døren.

Her var det mye å ta tak i. Så la meg, som enhver god psykolog, begynne med å stille deg det ene spørsmålet du ikke stiller selv, nemlig: Hvorfor hacke din aldrende mors e-postkonto for å slippe trykket ut av ventilene? Eller sagt på en annen måte: Hvorfor skammer du deg over å være en estetiker?

Skam er en ordentlig taggete følelse, så la meg begynne med å si at du ikke er alene. Tvert imot skal jeg i de kommende tre estetikerspaltene vie spalteplass til deg og to andre menn som baler med mye det samme: nemlig at det å bry seg om hvordan man ser ut – for mye, for lite, på feil måte – er skammelig. At det ikke har noen plass i kulturen. At det må snakkes om med hemmelighetskremmerens hese røst så ingen andre hører.

Fascinerende nok, om ikke overraskende, er dette den gjennomgående understrømmen i brev jeg får fra menn. Og det er ikke det minste rart. Det har sine historiske røtter. Et teppe av tungt og flokete arvegods som holder avkommet til jorden som sopp til mycel. Symbiotisk og tilsynelatende naturlig, men ikke nødvendigvis sunt.

Før vi går løs på de konkrete spørsmålene skal vi derfor teleportere oss tilbake til Jane Austen-land, til 1813, og til alle romantiske kvinners ultimate syn: Mr. Darcy stående nervøst ved pianoet mens Elizabeth Bennet spiller preludier med rufsete teknikk og glimt i øyet. Hva slags mannsideal er dette? Og hvorfor skal vi både og beundre og bekymre oss over Mr. Darcys stramme kjever, muskelforfremmende strømper og jordfargede jakke-buksesett?

Jo, det har seg sånn at i overgangen fra opplysningstid til romantikk, fra flamboyant fransk hoffkultur til rasjonell engelsk landadel, gikk moten fra å være et kreativt arnested som omfattet menn like mye som kvinner – sløyfer, parykker og rysjer som ramlet ned i både blekkhus og ølkrus – til å bli en rasjonell og tilsynelatende nøktern affære som speilet det nye mannsidealet.

Her kikker vi igjen på Mr. Darcy. Hvem er han i denne tradisjonen? Jo, han er en mann kledd i den nye rasjonelle, funksjonelle og ærlige mannens drakt. Et rent og praktisk knebukse-vest-jakke-støvle-ensemble som passet like godt til lands som til vanns, på hesteryggen som i operaen. Skapt av raffinert og hypermoderne britisk skreddersøm. Farget i jordens sanne palett: brunt, sort, grått. Problemet med den drakten, og det selvbildet, er bare det at den var så skuddsikker at den ikke rommet noen retrettmulighet. Slik ble den ene perfekte drakten begynnelsen på senere generasjoners mange dressmenn og våre dagers grå strøm av skjorter og jeans, skjorter og jeans, skjorter og jeans.

Når du som mann føler skam over å bry deg dypt og inderlig om estetikk – ikke minst den knyttet til kroppen – handler det om dette. Om at en synlig eller uttalt mote- og stilinteresse, særlig utover 1800-tallet, ble feminisert, irrasjonalisert og mistenkeliggjort. Et motstykke til å være en seriøs mann, helt enkelt.

Når vi snakker om et såpass hardt begrep som skam, har det antagelig heller ikke hjulpet deg å være født og oppvokst i gneislandet Norge. En nasjon som gjerne kan drømme seg bort i BBC, Poirot og Downton Abbey, men som ikke har mer enn en håndfull butikker som kan forklare deg hva en god sko er, eller fortelle deg at sokker laget av ull- og silke er bra også for komfortsøkende manneføtter med blå fotballnegler og hår på knokene.

Historien er selvfølgelig mer kompleks enn dette, men la oss for nå legge skammen din ned i historieboken, og historieboken i skammekroken, med følgende ord: Det er ikke rart at du føler som du gjør, men følelsene dine er tuftet på arvesynd mer enn samtid og antatte begrensninger mer enn faktiske muligheter. Med andre ord – det er duket for en lysere fremtid også for mannlige esteter. Tenk bare på hva som har skjedd i kokkelandskapet!

Med mindre bør på skuldrene vender vi oss derfor ut mot det åpne rommet og spørsmålene du faktisk stiller. Du sier: «Jeg er, med andre ord, den opprinnelige hipster som ingen kjenner igjen, og det gjør meg ingenting.» Og videre: «Til syvende og sist står vi tilbake med dette, Estetikeren. Hvorfor, tror du, dyrker jeg en slik snever og tilnærmet ugjennomtrengelig estetikk som svært få forstår? Vi må vel tro at estetikk handler om kommunikasjon, men jeg kommuniserer ikke med noen, og slik ønsker jeg at det skal fortsette.»

Her er det så mange ambivalente og klassiske klesfølelser at jeg nesten blir rørt. For hva er det egentlig du sier? På den ene siden sier du at du er urhipsteren som plukket ned og forsto den første ungdomsgenerasjonens coole kleskoder først: loafers, duffelcoat, cordfløyel osv. Med andre ord har du en garderobe som utelukkende består av såkalte «klassikere». Og du har helt rett i at det er de færreste menn og kvinner som er like interessert som deg, som ser de samme nyansene, og som identifiserer seg like sterkt med både Børge Mogensens nennsomme skinnarbeid og tunge sinnelag (om jeg forstår deg rett). Derimot stiller jeg meg ytterst tvilende til påstanden om at ingen kjenner deg eller stilen din igjen. At ingen evner å lese den og at du dermed ikke kommuniserer noe til noen. For hvor mange middelaldrende menn i Oslo, Tønsberg eller Balestrand går like utstudert velkledd som deg? Hvor mange går med Aurlandssko, duffelcoat og rep-ties? Du kan selvfølgelig være gjesteprofessor ved AHO for alt jeg vet. Men selv der, selv der, kan jeg ikke se for meg annet enn at stilen din ville forårsaket beundrende blikk, anerkjennende nikk eller sjalu mysing fra menn med ditto ambisjoner, men mindre velutviklede klesskap og langt mindre motemot.

Med andre ord: det er ikke sikkert andre knekker kleskodene dine – det vil du naturligvis heller ikke, du som er en urhipster – men kommunisere, det gjør de! Konnotasjoner behøver ikke å oppfattes eksakt for å gjøre dypt inntrykk og kile andres nysgjerrighet.

Likevel avslutter du, med Tussis bøyde nakke og følgende ord: «Det er, med andre ord, intet mål eller mening i min estetikk. Tilsynelatende. Like fullt fortsetter jeg. Har du noen innspill om hvorfor?»

Her kan jeg bare avslutte med å bekrefte det du bruker mesteparten av brevet ditt på å si, nemlig at det er all verdens mål og mening i din estetikk: Ingen ting kunne være mer meningsfylt all den tid estetikken er din lek, ditt alvor, din hverdag. Med andre ord: du fortsetter fordi denne leken er DEG. Og når man går rundt og er så mye SEG, og gjør så mye for å være og se ut som seg selv, ja så er det altså nokså opplagt at det sees av andre.

Likevel har du behov for å spørre. Og likevel sender du e-post du fra din aldrende mors konto. Og likevel lukter brevet ditt av skam. Jeg har derfor lyst til å runde av med følgende spørsmål. Er det sant som du sier, at det er helt greit at ingen andre tar referansene? At du ikke kommuniserer med noen (selv om du gjør det)? La meg komme med et forsiktig forslag: Nei!

Og hva skal vi gjøre med det? All den tid brevet ditt har dette umiskjennelige draget at Hundremeterskogs-melankoli er det på tide å spørre seg om det ikke kunne være gjevt å ha noen å leke med etter alle disse årene? På tide å slå opp et slags fellesskap? Kjernen i enhver sann hobby er å kunne elske noe så høyt at man ikke trenger andre i vekstfasen. Men så kommer det en tid hvor selv den mest ihuga tulipandyrker og commodorespiller vil nyte godt av å stikke hodet opp av kjelleren, og huske på at man ikke er alene. Uansett hvor hipp og annerledes man er.

Med kjærlig hilsen Estetikeren

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse