Annonse
00:00 - 25. oktober 2019

Det slående med Scipio er at han ikke felte tårer i nederlagets, men i triumfens øyeblikk, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

Det slående med Scipio er at han ikke felte tårer i nederlagets, men i triumfens øyeblikk, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

Annonse

Hvis det å forstå verden akkurat nå delvis handler om å forstå hvordan trusselen om endring påvirker oss mennesker, kan en historie fra 150 år før vår tidsregning være et godt sted å starte.

Året var 146 f.kr. Roma og Kartago kriget i nesten hundre år, men nå var fienden beseiret. Romerne sto i hjertet av punernes rike og hovedstaden – selve Kartago – var lagt i ruiner. Bygninger brent og ødelagt, mennene drept og kvinner og barn ført bort som slaver. For å sikre at deres fiender ikke bare var slått, men samfunnet ødelagt for all fremtid, skal romerne ha strødd salt i jorden for å hindre nye avlinger.

Det var en brutal triumf for den romerske generalen Scipio. Men hans greske lærer, Polybios, forteller at da generalen sto og så på byens totale ødeleggelse, rant det tårer nedover kinnene hans. Scipio sto stille i egne tanker.

En dag vil komme da hellige Troy blir ødelagt

Og Priam og hans folk slaktes ned, mumlet han.

Linjene var fra det eldgamle eposet Iliaden. Da Polybios spurte hva han mente med dette, svarte Scipio at han ikke gråt for sine fiender, men fordi han innså at alle byer og nasjoner – som mennesker – en dag forsvinner. Også det Roma han kjente og elsket var forgjengelig og ville en dag blir en skygge av sin tidligere storhet. Slik var det for mennesket og slik var det for alt skapt av mennesket.

Verden endrer seg.

Det er en banal konstatering, men allikevel sier vi det til hverandre stadig vekk, som en slags blanding av anklage og konstatering: Ting forandrer seg. Noen ganger føler vi at endringene er gode og gir oss håp for fremtiden. Andre ganger at de går for raskt, er uoversiktlige og skaper uro og utrygghet. I en slik uro ligger ikke bare frykten for konkrete og klare endringer – en park som blir borte, et nabolag som forandres, et kontor som legges ned – men en følelse av at utviklingen er ute av kontroll. Ikke følelsen av at morgendagen nødvendigvis blir verre, men at det trygge som man kjente og kunne holde fast i, blir borte. Det nye må ikke nødvendigvis være dårligere enn det gamle, men det er like fullt ukjent.

Det slående med Scipio er at han ikke felte tårer i nederlagets, men i triumfens øyeblikk. Fremtiden er lys. Med ett ser han allikevel mer enn den ære og rikdom som ligger like fremfor ham. Han ser seg som en del av historien – menneskets historie – og dermed også et endelikt for Roma som er ubønnhørlig. Det river ham ut av øyeblikkets triumf. Han blir overmannet av sorg, selv om Romas endelikt ligger langt frem i tid. Scipio gråter fordi alt han holder kjært en gang skal bli borte. Og kanskje forstår han også at selv den store triumfen over Kartago bare er en liten bit av den store mosaikken som utgjør historien, og han selv bare et ledd i den lange lenke som binder fortidens generasjoner til nåtidens og fremtidens.

Jeg spekulerer, selvfølgelig. For Scipios sorg er filosofisk, nærmest eksistensiell. Like fullt er forståelsen av sorgen over å miste noe – ja, for ham selve tanken på at Roma er forgjengelig – en vei til å forstå den uro som mange i Vesten trolig føler i dag. «De er redde for endring», kan vi si. Og det stemmer nok. Men det er et ikke uvesentlig spørsmål om man er i stand til å forestille seg hvordan det går an.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse