Annonse
00:00 - 27. september 2019

Nasjonalkonservatismen kan være ødeleggende for nettopp den nasjonale kulturen, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

Det er farlig å gjøre historien til et glansbilde, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

Arkivfoto: Christian Belgaux
Annonse

Norge har aldri hatt et nasjonalkonservativt parti som det Christian Tybring-Gjedde nylig tok til orde for. I hvert fall ikke etter andre verdenskrig. Bondepartiet og senere Senterpartiet er trolig det nærmeste vi har kommet, men partiet har vegret seg for å utvikle ideene til et ideologisk rammeverk. Norges eneste selverklærte konservative parti – mitt eget Høyre – har hatt klare nasjonale trekk, men fra første stund vært for europeisk orientert for å kunne passe til merkelappen – eller ønske den.

For fire år siden skrev jeg på denne baksiden om å gjenopplive den positive nasjonalismen. Allikevel er jeg skeptisk til nasjonalkonservatismen slik den skisseres opp (og la oss for argumentets skyld se bort ifra at selve begrepet er vanskelig fordi det forsøkes kooptert også av den virkelig radikale høyresiden).

Min skepsis oppsummert i fem punkter:
 

1. Forholdet mellom å forandre og bevare. For konservative er historien avgjørende også for nåtiden, men faren i et slikt syn ligger i å gjøre historien til et retusjert glansbilde. Reaksjonære gjør nettopp det, og i drømmen om å vende tilbake til gårsdagen blir reaksjonen like radikal, like utopisk og like farlig som ideologiene til venstre konservatismen alltid har advart mot. Nasjonalkonservatismen er ikke per definisjon reaksjonær, men ligger klart i faresonen. Den glemmer at konservatismen ikke tror verden kan stoppes eller at det finnes en returbillett, men søker å håndtere forandringer uten at den grunnleggende kontinuitetet i samfunnet rammes.
 

2. Synet på kultur i bred forstand. Konservative mener landets historie og kultur er avgjørende for å forstå hvem vi er, og dermed gi oss trygg grunn å stå på i møte med nye tider. Samtidig er ikke tradisjonen statisk. Den står like lite stille som den kan skapes helt på ny. Når Tybring-Gjedde hos TV2 pekte på kulturen i bygdenorge for å eksemplifisere nasjonalkonservatisme, er han inne på noe vesentlig (og viser for øvrig hvorfor kultur slett ikke bør overlates til markedet alene), men samtidig er ikke norsk kultur bare Vinje i Telemark. Ja, selv ikke Vinje i Telemark er bare tradisjonell bygdekultur. Nasjonalkonservatismen slik jeg har sett den presentert, virker å ligge under for et statisk syn på nasjonal kultur som i verste fall kan være ødeleggende for nettopp den nasjonale kulturen.
 

3. Synet på identitet og sammenhengskraft i samfunnet. For konservative er ikke identitet et individuelt prosjekt, men et grunnleggende samspill mellom den enkelte og tradisjonen(e). Norge er ikke bare en stat eller et geografisk område, men er og bør være et fellesskap også av det vi kan kalle «dyp» kultur. Samtidig er en sentral tanke i konservatismen at politikken må ta utgangspunkt i samfunnet slik det faktisk er. Og Norge er annerledes enn for femti år siden, og hadde vært det selv uten en liberal flyktning- og asylpolitikk. En nasjonal identitet som bygger på gårsdagens samfunn risikerer å råtne på rot. For å si det enda enklere: Hvis ikke en ung kvinne med hijab også kan bli kulturelt norsk (og da mener jeg ikke bare at hun er født i Norge og snakke norsk) – hvis ikke ideen vår om en nasjonal identitet også kan inkludere henne – blir diskusjonen om sammenhengskraft bare en teoretisk skrivebordsøvelse.
 

4. Synet på internasjonalt samarbeid. Pax Americana ble ikke skapt av verden for Amerika, men av Amerika for verden. Allikevel kan nok «Amerika først» fortone seg som en forlokkende idé for verdens eneste supermakt. Men nasjonalkonservatismen synes å mene at vi også skal ha Norge først, Tyskland først, Kina først, Polen først og så videre. Det er en viktig konservativ erkjennelse at alle stater vil følge sine nasjonale interesser i utenrikspolitikken, derav dens hang til en realpolitisk verdensanskuelse. Men nasjonalkonservatismen synes å ønske noe mer, nemlig å opphøye denne erkjennelsen til et normativt prinsipp med én bestemt valør. Kort sagt: Amerikanske interesser er det samme Trump praktiserer med «Amerika først». For et lite land som Norge – for småstatene, som tidligere stortingspresident C.J. Hambro kalte dem – er det neppe en god idé. Og det er verdt å merke seg at dette er noe langt annet enn å si nei til EU-medlemsskap, problematisere globaliseringen eller spenningen mellom nasjonal og overnasjonal rett. Det ligner ikke en korreksjon, men et forsøk på retur til en verden uten institusjonene vi bygget opp etter kollapsen i 1945.
 

5. Til slutt et apropos eller en påminnelse: Det nasjonale er viktig og kan ikke oppløses i det generelle eller universelle, men samtidig som det er vårt 1814, våre menn på Eidsvoll og vår Grunnlov, er det også ideene fra USA, Frankrike og – ofte oversett – det ikke-revolusjonære Storbritannia. Nidarosdomen er norsk, men også en europeisk katedral. Vi ere en nasjon vi med, men også vi er en del av noe større. Hvis man binder nasjonalflagget foran øynene, er det ikke så lett å se himmelen der oppe.

PS: Det er ekstra pikant og interessant i historisk sammenheng at liberalismen er nasjonalkonservatismens erkefiende. Da våre moderne –ismer vokste frem rundt 1800-tallet, var nettopp liberalismen den radikale ideologi som heiste fanen for frihet og nasjonalisme, mens de sentrale konservative tenkerne ofte slo ring om de etablerte og flernasjonale rikene. Henry Kissingers realpolitiske helt, Fyrst Metternich, kjempet ikke for lille Østerrike, men for habsburgernes flernasjonale keiserdømme. Tilfeldig er det heller ikke at Toryene er «the conservative and unionist party», og ikke et parti for engelsk nasjonalisme. Kanskje frem til nå. Samtidig har de liberale partiene uten tvil snudd 180 grader og er i dag de fremste forkjempere for enhver for internasjonalisering, ja, nærmest uten grenser, kunne man sagt med et ordspill.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse