Annonse
00:00 - 06. september 2019

Kvinnelige leger har kommet langt, og vi er mange, skriver Camilla Stoltenberg

Kvinnelige leger har kommet langt, og vi er mange, skriver Camilla Stoltenberg.

Annonse

«Kvindelige læger har der været helt siden oldtiden. I alle lande har der været kvindelige læger. De vil aldri nogensinde kunne fylde sit kald. Kvindelige læger har ingen samfunnsmessig opgave. Naar de ikke flyder ind i ægteskapets havn, så forsvinder de i samfundslivet uden at efterlate spor; ingen spørger, hvorfra de kommer, og ingen spørger hvor de gaar hen, og de gjør ingen nytte.»

Dette sa Ole Olsen Malm (1854-1917) fra Stortingets talerstol i 1907, fjorten år etter at Marie Spångberg som første kvinne i Norge ble uteksaminert som lege. Malm var lege og veterinærdirektør. Han hadde makt og tilgang til rikets aviser og talerstoler, der han iherdig tok rollen som en av de argeste motstanderne mot kvinnelige leger, forteller Cecilie Arentz-Hansen i boken «Kvinder med begavelse for lægevirksomhed».

Historien om de første kvinnene i Norge som studerte medisin og virket som leger, er et inderlig, reflektert og saklig vitnesbyrd mot Malms påstander. De atten kvinnene som utdannet seg til leger ved Universitetet i Oslo i årene 1893 til 1900, og den ene som kom til fra København på samme tid, formet og fylte betydelige samfunnsoppgaver. De gjorde åpenbar nytte, og de etterlot spor. Det underlige er at ingen har fulgt sporene. For på ett punkt kunne Malm ha et poeng: hittil har nesten ingen spurt hvor de kom fra eller hvor de gikk, og ingen har gitt grundige svar. Det gjør Arentz-Hansen, etter mer enn 125 år. De gikk bare ut i felten, svarer hun. De gikk inn i sin tid.

Og jeg ser hver enkelt for meg.

Pioner: Doktor Marie Spångberg (1865-1942). Tegning: Ukjent kunstner / Offentlig eie / Direktoratet for kulturminneforvaltning

Marie Kjølseth, som undersøker ubemidlede kvinner på poliklinikken ved Fødselsstiftelsen i Kristiania, og som publiserer sitt første vitenskapelige arbeid, «Undersøgelser over deflorationens anatomiske tegn», der hun beskriver hvordan «jomfruhinnen» kan vokse sammen igjen etter perforasjon. Alette Schreiner, som bøyer nakken over mikroskopet på forskningsstasjonen i Drøbak og ser kromosomene legge seg parvis sammen like før kjønnscellene deler seg. Gudrun Kolderup i Ytre Arna, som blir vekket nattestid og kjører milevis i dresin til en pasient som har brukket ryggen. Kristine Munch, Louise Isachsen, Dagny Bang og Regine Stang, som reiser over Atlanteren i 1919 for å møte de andre 136 deltagerne og sammen stifte Medical Women’s International Association. Kvinnene delte engasjementet for folkehelse, kvinners og barns helse, seksualundervisning, folkeopplysning, kvinnesak, ny kunnskap, lovarbeid og politikk.

Historiene Arentz-Hansen forteller, gir inntrykk av at de første kvinnelige legene hadde selvtillit, oftest uten hemmende selvhøytidelighet; etisk, faglig og samfunnsmessig engasjement, oftest uten forventninger om personlig belønning; mot, uten dumdristighet; sterk arbeidsvilje som de benyttet der de slapp til og fant meningsfulle oppgaver. De måtte kjempe på egne vegne for å få studere medisin, for retten til offentlige stillinger, og for stemmerett. De hadde bedre karakterer til eksamen artium og medisinsk embetseksamen enn sine mannlige kolleger. De møtte så vel oppfinnsom som systematisk motstand, men fant løsninger som gjorde det mulig å virke som leger, forskere, politikere og kvinnesaksaktivister. De benyttet sin kunnskap, sine privilegier og posisjoner til å kjempe for enslige mødre og «uekte» barn, de tuberkuløse, de som led av syfilis, kvinner i fengsel og på mødrehjem, mot fattigdom og diskriminering, for frivillige organisasjoner, demokrati og en gryende velferdsstat.

I år 1900 var de 19 av i alt 890 leger i Norge. I dag er det 52 prosent kvinner blant yrkesaktive medlemmer av Legeforeningen under 70 år, og 60 prosent kvinner blant medlemmene i Norsk Medisinerstudentforening. Også blant stipendiatene er flertallet kvinner, mens menn fremdeles er i klart flertall blant de medisinske professorene. Kvinnelige leger har kommet langt, og vi er mange. Like fullt gjelder det å gå ut i felten, inn i vår tid. 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse