Annonse
00:00 - 13. september 2019

Hvorfor er det ‘opp’ og ikke ‘av’?

Annonse

Kjære huslingvist. I spalten din brukte du for en tid siden uttrykket gi opp. Det fikk meg til å tenke på flere uttrykk der preposisjonen opp blir brukt, og det slo meg som litt pussig at vi snakker om en bevegelse oppover i uttrykk som bryte opp, si opp jobben og slå opp med kjæresten – eller slå opp i ei bok, for den del. Når det er snakk om å ta opp et tema eller plukke opp en gjenstand, er det helt forståelig, men oppbrudd, oppslag og oppsigelser burde kanskje heller hatt forstavelser som hadde med (av-)brudd og avslutning å gjøre. Hvordan har det blitt slik?

Hilsen oppgitt

Kjære oppgitte. Du har rett i at opp er en preposisjon, men det fungerer oftest som en såkalt verbalpartikkel, og da danner verbet og partikkelen et nytt innhold sammen. Men hvordan det har blitt slik? Det første man lærer når man studerer huslingvistikk, er å svare «det bare er sånn». Det andre man lærer, er å henvende seg til bedre vitende, i dette tilfellet Leiv Inge Aa. Han er førsteamanuensis i norskdidaktikk ved NTNU, og har attpåtil skrevet en vitenskapelig artikkel om opp. Han svarer:

«Det er rett som den oppgitte er inne på, at opp har ei fysisk/lokativ grunntyding ‘til eit høgare læge’, men denne tydinga bleiknar heilt i ei rad verbpartikkelsamband.

Måten vi les verbpartikkelen opp på i ulike uttrykk, kjem i stor grad an på kva tyding verbet har; verb + partikkel (opp) gir saman ei tyding. Men eit verb kan sjølvsagt òg vere mangetydig, slik at t.d. gå opp kan tyde fleire ulike ting. Ein flyttar ikkje på beina verken når noko går opp for ein eller når knuten går opp, slik ein (vonleg) ikkje slår når ein slår opp med kjærasten.»

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse