Annonse
00:00 - 13. september 2019

Det nye må være mer av det gamle, skriver Gudmund Hernes.

Det nye må være mer av det gamle, skriver Gudmund Hernes.

Foto: Sofie Amalie Klougart
Annonse

Hva er verst: at dine motstandere har håpløse oppfatninger, eller at dine meningsfeller låser deg fast til standpunkter du fornemmer bør endres? Kanskje det siste, for i politikken er noe av det aller vanskeligste å skifte mening eller endre syn. Ja, dine meningsfeller kan fange deg i en meningsfelle.

Problemet aktualiseres av kommunevalget. For det sto i liten grad mellom konkurrerende karismatiske anførere – lyssøyler som kunne ta oss til et forjettet land. Det sto ikke om topper vi skulle fylke oss bak, men om emner som flyttet folk. Utslaget kom fra saker som fenget, ikke fra ledere som tente.

Så store skarer skiftet parti. Det skakende for de forlatte er dette: Når velgere har vært troløse en gang, kan eskapaden vendes til en vane – de som har vært på vift, lokkes ikke så lett tilbake til sitt gamle, faste forhold.

For partier som har tapt, er valget etter er derfor dette: Skal de skifte syn og endre sine programmer? Det gir kvaler, for mens å «reise nye saker» er rimelig lett, kan å revidere gamle standpunkter fortone seg ugjørlig. Hvorfor er det slik? Her er noen grunner:

  • Å skifte mening kan vinne nye tilhengere, men tape gamle. Det blir, som min bestemor sa, «som å kløpp tå stakken oppmed for å sy på’n nedmed.»
  • De som snur, innrømmer å ha tatt feil. De misforsto situasjonen. Og de som medgir å ha tatt feil en gang, kan gjøre det igjen. De erkjenner å mangle dømmekraft.
  • De som overtar andres saker, vil aldri få eierskap til dem. Oppfinneren sitter med patentet, originalen er best. De som dilter etter, kommer sent, men ikke godt.
  • Å skifte mening kan man i et parti ikke gjøre alene. Enighet gjør sterk, partilinja markerer den felles front. Forlater man den, vil det sprike i alle retninger. Så man kjenner ikke partiet igjen, og vet ikke hva det står for – om det står for noe som helst.
  • Et parti er ikke én flokk eller en monolittisk blokk. Det består av fløyer og fraksjoner med noen felles hjertesaker. Faller én bit vekk, kan mye ramle sammen.
  • Linjeskift skaper strid. De som bryter ut, kan angripes ikke bare for å forlate gamle skanser, men å svikte selve grunnsynet – det man alltid har stått for. Da følger fort angrep for både svikt og faneflukt. Om man ikke ekskluderes, kan man iallfall utfryses.

Derfor har det politiske vokabular honnørord for de rene, ranke og karakterfaste, og utnavn for tvilere, vinglekopper, værhaner og opportunister.

Er det da mest bekvemt å gå ned med flagget til topps mens rottene forlater det synkende skip? Eller: Hvordan skal man – når brottsjøene slår over – begrunne at man skifter kurs?

Hvordan skal man begrunne at man skifter kurs?

Tre grep peker seg ut. Det nye som omfavnes, er det man alltid har ment! Fortiden viser vei til fremtiden! Skal for eksempel Arbeiderpartiet bli grønnere, kan det vises til at Trygve Bratteli for et halvt århundre siden utnevnte Olav Gjærevoll til verdens første miljøvernminister, og at Gro, som ga navn til Brundtlandkommisjonen, myntet begrepet bærekraft.

Det andre grepet er å vise at endring av ett standpunkt gjør helheten mer helhetlig. Rød politikk må være grønn! Arbeiderbevegelsen ble skapt fordi omgivelsene menneskene formet brøt dem selv ned. Det ga begrunnelsen for fabrikklover og arbeidervern. Miljøvern er bare en utvidelse av arbeidsmiljøloven, klimapolitikk bare en videreføring og utvidelse.

Den tredje grep er at arbeiderbevegelsen alltid har vært en opplysningsbevegelse. Det vil si å lære av det som skjer. Det vil si ikke å bygge på dogmer, men på data – ikke på eksegeser over teser, men å møte det som skjer med en politikk som virker. Det innebærer frimodig å endre syn når virkeligheten skifter – særlig når endringene er drevet av menneskene selv.

Mottoet for det hele kan man hente fra den store økonomen John Maynard Keynes. Han er en av dem som mest kraftfullt og varig har endret forestillinger folk var fanget i og som forverret deres egen situasjon. Da han ble anklaget for vingling, skal han ha svart: «Når faktaene endres, skifter jeg mening. Hva gjør du, sir?»

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse