Annonse
10:24 - 01. oktober 2019

Barna vil ikke spise rogn

Annonse

I vår familie har vi vært glade i rogn, også barna. Men nå har de forstått at rogn er fiskebarn, og de nekter å spise den. Hva skal jeg gjøre?

Familiefar og fisker
 

Kjære Familiefar og fisker. Svært ofte har familier problemer med mat, og da gjerne knyttet til at barna får ulike hangups; enkelte retter, råvarer eller hele kategorier av råvarer de ikke vil spise. Det er sært. Men sånn er det.

Min universalløsning er dette: Snakk om det. La oss begynne med en liten faktasjekk av selve premisset til dine barns nye og irriterende rognnekting. «Er det egentlig riktig å si at egg er barn», kan du spørre. Det er de ikke. De er egg, ennå ikke befruktet. De er potensialet til å bli fiskeunger på samme måte som et vanlig kokt egg er potensialet for en kylling. Mange barn forestiller seg at før de var baby i magen, var de sædcelle eller egg. «Da jeg var sædcelle», sier de. De er barn, så det er kanskje dårlig gjort å gjøre narr av dem for å si noe sånt. Men det er åpenbart ikke riktig. Det er din oppgave som voksen å forklare hvordan det henger sammen.

Du kan også fortelle at i motsetning til menneskebarn, hvor vi ønsker og etter hvert har begynt å forvente at alle barn skal vokse opp, er det det kjempefrafall blant fiskebabyer, også etter at eggene er blitt befruktet og klekket og det er små fisk som svømmer rundt. Du kan fortelle ungene dine om torsken, som kommer til Lofoten for å gyte med buken full av rogn og melke, og om at de samme fiskene som har svømt hundrevis, kanskje tusenvis av kilometer for å forplante seg, svømmer rundt med munnen åpen, klar til å spise sine egne barn hvis de får anledning. Av dette lærer man flere ting: Hvordan det funker i fiskens verden. Og at fisk ikke er som mennesker.

Men kanskje like smart kan være å heve blikket litt, utvide samtalen litt. Det kan det være på sin plass å minne dine barn om at selv om fiskerogn ikke er barn, så spiser vi faktisk barn støtt og stadig. Hver gang vi spiser pølse, kotelett eller bacon, er det barn vi spiser. Grisene vi spiser, er stort sett slaktet når de er fire til seks måneder, ennå langt fra utvokste. Kyllingene er ofte ikke mer enn én måned gamle, og selv saktevoksende varianter er sjelden mer enn tre. Lammene er et halvår. Det vi eufemistisk omtaler som oksekjøtt, er gjerne dyr som nylig har rundet ett år. Alle sammen er dyr som, hadde de fått leve naturlige liv, ville ha levd mye lenger. Det er barn. Vi har drept dem for å spise dem. Det er kanskje ikke en hyggelig nattahistorie. Men det er sant. Og barna fortjener å få høre det.

Hver gang vi spiser pølse, kotelett eller bacon, er det barn vi spiser.

For mange voksne er det umulig å tenke på dette uten å bli fylt med avsky. Derfor skal ikke maten være gjenkjennelig som sitt dyriske opphav. Derfor selges kjøtt ofte som nøytrale produkter, gjerne med nøytrale navn som biff eller filet.

Jeg er blant dem som spiser kjøtt, fisk og meieriprodukter, vel vitende om at vårt viktigste argument for å gjøre dette er at vi kan; at vi – menneskene – har utnevnt oss selv som planetens konger, med særegne rettigheter overfor dyrene. (Også mange som ikke spiser kjøtt eller fisk, inntar samme rolle, som eiere av hunder, katter og hester som de bestemmer over livet og døden til.)

Dette synet forplikter. I mange år har jeg kjempet for åpenhet rundt hva vi spiser. Hvis vi spiser fisk, la oss snakke om hvordan fisken har levd og dødd. Hvis vi spiser kjøtt, ost, smør eller melk, la oss snakke om hvordan dyrene har levd og møtt sin død. Hvis vi spiser rogn, la oss snakke om hva rogn er for noe.

Barn er i stand til å høre hvordan det henger sammen. For noen innebærer denne åpenheten kanskje at de en stund eller for alltid velger å ikke spise en eller flere matvarer, enten det er melken som er stjålet fra en kalv, dyrebarn, fiskebarn eller fiskeegg. Hvis det er resultat av kunnskap, ikke villedning, er det greit. For noen gjør det at de insisterer på det de anser som et mer etisk forbruk, dyr som har hatt det ekstra bra, eller dyr som har levd lenge.

Det er ikke sikkert at denne diskusjonen vil føre til at ungene dine begynner å spise annerledes, at de straks begynner å spise fiskerogn. Men den vil være med på å gjøre dem i stand til å møte andre slike etiske problemstillinger rundt maten vi spiser. Dem er det mange av. Kanskje får det dem til å ta bedre, mer bevisste valg. Og inntil de endrer synet på rogn får du leve med at du får den beste delen av fiskemåltidet for deg selv.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse