Kjære huslingvist. Da jeg for noen år siden giftet meg, holdt min svigerfar en tale til oss. Han tok utgangspunkt i et begrep hans lærer hadde brukt: formastelig. Som vitnesbyrd viste han et bilde av oss på ski i minus 40 grader. Han trakk frem en rekke eksempler på hvordan vi var formastelige. Vi har begge et godt forhold til ham, likevel er det fortsatt uklart for oss om det var en kompliment eller forsøk på intervensjon.
Hilsen de formastelige
Kjære formastelige. Dere har sikkert rukket å gjøre det jeg måtte, nemlig å søke i ordbøkene, og da er det ikke rart dere trekker svigerfars motiver i tvil. Det Norske Akademis ordbok skriver at betydningen av formastelig er «frekk; svært upassende; blasfemisk». Ordet kommer fra det middelnedertyske vormeten, med «måle seg for høyt» som grunnbetydning. I dagens tysk har vi det som vermessen, 'formåle'.
Hvis dere har et godt forhold til svigerfar i dag, får vi tro han handlet i beste mening. En god mast står jo der så høy og rank og fin i all slags vær. Tror du ikke det var et slikt bilde han ville mane frem?
Jeg har hørt talere som kretser rundt et ord eller et uttrykk hen mener fanger jubilantens sanne vesen, som om det har flakset rundt i ordbøkenes tussmørke og ventet på en egnet vert. Dette er gjerne et sjeldent og ærverdig ord, noe taleren har båret med seg lenge, ventende på en anledning som er høytidelig nok. Det finnes også dem som mener å ha oppdaget at jubilantens navn er en forkortelse. Stakkars Lene kan da bli L for leken, e for eventyrlysten osv. Så lenge svigerfar ikke dro formastelsen så langt, bør han få slippe ytterligere fornedrelse.