Annonse
00:00 - 23. august 2019

«Er laks harry?»

Annonse

Forleden sa sjefen min at han oppfatter salmalaks-salat med mango og chili, som mange er glade i å servere, som «harry». Det overrasket meg, da jeg først og fremst synes det smaker friskt og godt. Jeg forbinder ellers harrymat mer med feit mat, junk food og store porsjoner enn med fisk og sunne ingredienser (laksediskusjoner til side). Tror du det er fordi maten er så lettvint å lage at maten er harry? Eller er det når noe blir for populært at mat blir harry? Alskens streetfood er jo trendy og ikke harry – så vidt jeg skjønner – så hvordan henger dette sammen?

Hilsen engstelig sosiolog
 

Kjære engstelig sosiolog. Det finnes mange typer engstelse som slår inn i vårt forhold til mat, særlig når det gjelder å servere mat til andre: Den klassiske varianten er frykten for at noe går galt. La oss kalle det husmorengstelsen. Vil kjøttet eller fisken bli for mye eller for lite stekt? Vil sausen sprekke? Gryta bli brent?

En annen engstelse eller usikkerhet handler om hvilket nivå man skal legge seg på. Du inviterer ikke på middag uten å gjøre en liten anstrengelse. Samtidig er det ikke spesielt hyggelig dersom man anstrenger seg for mye, slik at man tilbringer all tiden på kjøkkenet, og ikke ved bordet.

De fleste av oss føler også på en liten usikkerhet knyttet til den sosiale settingen. Vi sammenligner oss med våre gjester. Er jeg dyktig nok til å servere en middag til disse vennene som selv er så gode til å lage mat, og som får det til å se så lett ut?

De fleste av oss føler på én eller flere av disse engstelsene. Det er vanlig. Og så gjør vi så godt vi kan. Ellers så gjør vi ikke så godt vi kan, vi tar noen snarveier, og skammer oss litt for dem. Eller gir faen.

I engstelsens helvete finnes det også en syvende sirkel. Et sted der nede sitter sjefen til en litt engstelig sosiolog og er enda engsteligere, så engstelig at det er helt lammende.

Foran seg, eller nærmere bestemt risset inn i hjernebarken sin, har han et Bourdieu-inspirert skjema som han bruker til å dele inn verden, til å måle andre, og helt sikkert også seg selv, og til å vurdere maten han spiser, serverer og blir servert. Han plasserer ulike matretter i skjemaet sitt, slik han også plasserer alt annet i verden. Og nå har han funnet ut at salmalaks- og mangosalat har beveget seg nedover på den viktige vertikale aksen. Det som for ikke mange år siden var en markør for god smak og kulturell kapital, har nå mistet sin kulturelle kapital. Den er ikke lenger et signal på at man er i front. Retten er blitt vanlig, og derfor, selv om den fortsatt smaker det samme – søtt, syrlig, friskt og litt sterkt – i hans øyne, «harry».

Det finnes ingen måte å sikre deg mot at maten du serverer, blir utsatt for en slik vurdering. I stedet bør du frigjøre deg fra hans blikk, rett og slett fordi hvis du skal se verden gjennom hans øyne, kommer du ingen vei, for ingenting er egentlig bra nok. Fårikål? For vanlig. En syvretter? Det er å strebe. Økologisk kalv fra der-og-der? Det er sååå 2014. Hvis man ser maten man spiser, primært som en måte å markere seg overfor andre, har man selv tapt. Det har man også hvis man lar ham få definisjonsmakten.

Det er godt å ha noen enkle, sikre retter som man vet at smaker godt og kan lages på forhånd. Slik rekecocktailen var for mange noen tiår siden, er lakse- og mangosalaten nå blitt en redning for mange. Det smaker godt. Faren for at noe går galt er minimal.

Og dersom middagen blir bra, samtalen blir hyggelig og man går fra bordet med følelsen av å ha delt en bra stund, er det det aller viktigste.

Men selv om vi kan slå fast at laks- og mangosalaten er god og ikke harry, kan det være begrensende å lage den samme retten om og om igjen. Det ikke noe i veien med rekecocktail, men det er noe som skurrer litt med dem som ikke har servert annet siden 1974. Det er bra å variere, både for deg selv og dine gjester. På sensommeren kan du lage omtrent samme salat med syrlige og søte bringebær i stedet for eller i tillegg til mango. Du kan lage varianter med granateple, du kan gjøre salaten grønnere og mer salataktig med spinat, og sintere med rucola. Du kan også lage omtrent samme forrett med røykt bøkling i stedet for laks (en måte å virkelig sette laksedebatten til side), og kanskje du ender opp med å like den salte og røkte smaken like godt eller bedre.
 

Spørsmål til Gastronomen? Skriv til gastronomen@morgenbladet.no

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse