Påfyll

De beste rådene finnes i hiphopen, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

Det var på dette bisarre, men fine arrangementet Arendalsuka – stedet som ingen kan forlate uten å få merker av det, og hvor man skifter fra ironi til pompøsitet fra minutt til minutt – at jeg befant meg i et slags panel med bare én person til.

Utspørrerne: Kommunikasjonskonsulentene Stein Kåre Kristiansen og André Kolve, tidligere henholdsvis TV2 og Frp.

Min medpanelist: Bambles egen Bård Hoksrud fra Frp.

Første tema: Hvor folkelig er du?

Det var en kamp jeg var dømt til å tape mot Pepsi Max-elskeren, Segway-gudfaren, gladgutten og VG-slankeren Hoksrud. Heldigvis hadde jeg på meg en rutete Haakon Lie-aktig skjorte, for å bruke Minmotes ord, da Støre gikk med noe av det samme – så jeg skåret kanskje et poeng akkurat der.

Bare de aller mest surmagede marxister som mener at Hoksruds smilende fasade bidrar til å fordekke den kapitalistiske undertrykkelsen, vil benekte at han er folkelig med tykk L.

Å være folkelig har fått en nær mytisk status i politikken, særlig i en tid hvor elitene og folket visstnok ikke kommer overens. Å være folkelig er per definisjon bra.

Men hva er det, egentlig? (Jeg spør for en venn.)

Jeg har aldri lest at noen krevde at veiarbeider og senere statsminister Einar Gerhardsen måtte vise at han var folkelig. Vår største statsminister i etterkrigstiden behøvde ikke fylle en rolle som en mann av folket. Han var den han var. 110 prosent seg selv, som de sier i realitysjangeren.

Da Per Borten ble tatt bilde av i underbuksa, hadde han neppe kledd av seg før journalisten kom. Det var varmt, og han jobbet.

Men, interessant nok, ble Kåre Willoch også en populær statsminister med stor støtte blant folk flest, uten å forsøke å skjule sitt intellekt eller sin bakgrunn på Oslo vest (og det hadde nok neppe latt seg gjøre).

Jeg tror folkelighet er blitt politisk valuta både fordi mange mener politikerne er blitt en egen klasse som ikke forstår det som skjer «der ute», og fordi det er noe sant i at rikspolitikken rekrutterer smalere enn før. Dermed blir folkelighet også en slags x-faktor, noe som kan forklare hvorfor en politiker lykkes eller ikke lykkes: Trygve Slagsvold Vedum lykkes fordi han tar «kaffepraten» med folk, Jonas Gahr Støre når ikke gjennom til folk, som VG skrev nylig.

Men det er verdt å huske at Støre for bare få år siden var en av Norges mest populære politikere blant folk flest. En annen partileder, Jan Petersen, gjorde et brakvalg for Høyre i 2001. Absolutt ingen ville beskylde ham for å være folkelig. Jens Stoltenberg var statsminister i åtte år. Folkelig med tykk L er eller var han så definitivt ikke.

Folkelig er en æresmerkelapp som tildeles politikere som lykkes, men jeg tror noe annet er mye viktigere. Folk er nemlig ikke dumme. Det er en myte at folk flest ikke liker politikere som er utdannede, smarte eller reflekterte. Men ingen liker snobber, og de fleste merker etter hvert hva som er ekte og hva som er konstruert. Man kan si mye om Donald Trump, men han er seg selv 110 %. Dessverre. Britenes statsminister Boris Johnsen er ikke folkelig, men han oser av den distré overklassesjarmen som er hans egen.

Som så ofte ellers i livet er de beste rådene for livet oppsummert i hiphopen. Til alle som håper på et liv i politikken: Keep it real.

PS: Det må sies at Bård Hoksrud også er en veldig god politiker. Da jeg første gang stilte til valg hjemme i Telemark, satte han standarden jeg målte meg mot.

Mer fra Påfyll