Å reise til Mo i Rana med fly er et sjansespill. Flyplassen – som man lokalt kjemper iherdig for å fornye – må ofte stenge i dårlig vær. Og dårlig vær har de ofte.
Men industrikommunen er verdt et besøk for enhver som er opptatt av norsk samtidshistorie. For Mo i Ranas historie er Norges ambisjoner om vekst, industrireising og modernitet. Og siden stagnasjon, fall og gjenfødelse.
Vi må igjen bygge landet, hører vi fra deler av venstresiden. Vi må lære av Einar Gerhardsens industripolitikk. Den gang vi bygget samfunnet og ikke lot markedskreftene styre.
Den 10. juli 1946 vedtok Stortinget med 102 stemmer byggingen av Norsk Jernverk i Mo i Rana. Interessant nok dreide ikke diskusjonen seg om hvorvidt et jernverk skulle etableres, men om hvor det skulle ligge. Ideen om industrireising i statlig regi var ikke et sosialdemokratisk prosjekt alene, men samlet bred politisk støtte. I bunn lå en bestemt idé om hvordan økonomien fungerte og hva som skulle til for å drive den fremover. Først og fremst måtte landet industrialiseres.
I et kapitalfattig land som vårt, som skulle gjenoppbygges etter krigen, ga det full mening at staten måtte ta lederrollen. Problemet var at staten ikke bare skulle bidra til industribygging, men også aktivt eie og utvikle den samme industrien.
På 70-tallet begynte sykdomstegnene å melde seg. Stadig flere statlige industribedrifter ble utgiftsposter på statsbudsjettet. Industridøden var ikke et særnorsk fenomen på noen som helst måte, men den gradvise omstillingen skulle vise seg vanskeligere i de statlig eide bedriftene. Helt til et bredt politisk flertall forsto at det ikke lenger var mulig å tviholde på etterkrigens modell. Den statlige industripolitikken hadde spilt fallitt.
Nøkkelen til Norges vekst og velstand i nyere tid ligger i at staten solgte seg ut.
Dødskrampene til Norsk Jernverk ble langvarige og red norsk politikk som en mare gjennom flere år. Men den 9. juni 1988 – under Gro Harlem Brundtlands regjering – sa Stortinget stopp. Det statlige eierskapet i jernverket skulle avvikles.
De neste femten årene fikk avvikling av ulønnsom industri og delprivatisering like stor og tverrpolitisk oppslutning som industrireisingen fikk etter verdenskrigen. De fleste forsto at det ikke var noen vei tilbake. Den statlige industripolitikken ga ingen trygghet og stabilitet for arbeidsplassene, bare endeløse regninger som felleskassen måtte betale. Også for sosialdemokratiet var det en grense for hvor lenge fellesskapet kunne ta regningen for bedrifter som gikk med underskudd.
Venstresiden drømmer seg i dag tilbake til industripolitikken hvor staten gikk tungt inn i enkeltindustrier for å bygge landet. Men vi forlot den politikken av en grunn. Den fungerte ikke i lengden. Grunnlaget for industrialiseringen av det moderne Norge kan vi finne i jernverket, men nøkkelen til Norges vekst og velstand i nyere tid ligger i at staten solgte seg ut.