Annonse
14:36 - 27. juni 2019

Hva skjer på dette bildet?

Skrekkblandet fryd: Nasjonalmuseets pressebilde illustrerer ikke den gladsaken det er ment å formidle. Fra venstre: Cecilie Fredriksen, Stina Högkvist, Karin Hindsbo og Kathrine Fredriksen. Pressefoto: Morten Qvale / Nasjonalmuseet
Annonse

Dette er saken

Denne måneden ble det kjent at Nasjonalmuseet inngår et samarbeid med søstrene Kathrine og Cecilie Fredriksen, døtrene til shippingmagnat John Fredriksen.

Avtalen skal i første omgang vare i ti år, og starter når det nye Nasjonalmuseet åpner i 2020.

Kjære estetiker. Jeg sitter her og prøver å lese en artikkel om Fredriksen-søstrenes samarbeid med Nasjonalmuseet, men jeg greier ikke å komme meg forbi pressebildet, hvor søstrene, sammen med museets direktør Karin Hindsbo og samlingsdirektør Stina Högkvist, poserer vekselvis som et slags band og som et slags utvidet familiedynasti. Jeg blir helt hypnotisert, men også urovekket. Hva er det egentlig de prøver å kommunisere her?

Hilsen bekymret museumsentusiast
 

Kjære bekymret museumsentusiast. Det er ikke rart det danner seg trykk under topplokket ved synet av denne kvartetten. Det er ikke akkurat et clash of titans vi har foran oss, men en kollisjon like fullt. En kulturkollisjon så øredøvende i all sin stoiske fremførelse at den kunne få noen hver til å miste munn og mæle.

La oss begynne med det beste som finnes, nemlig et retorisk spørsmål: Hva er det vi ønsker å se når døtrene, imperiumsforvalterne, til Norges rikeste mann har inngått et samarbeid som innbefatter en sal i familiens navn, innkjøpssamarbeid og forskningsprogrammer? Er det nervøs, stivbeint spenning som følge av store og potensielt uoverstigelige kulturforskjeller? Eller er det genuin entusiasme og forbrødring over et nytt og spennende fellesprosjekt?

Mens vi lar den rulle i munnen som en fet og forførende Chablis, skal vi ta frem lupen: Hva er det vi ser her? Jo, her ser vi fire kvinner som parvis – donorer og direktører – ser bemerkelsesverdig ulike ut. På ytterflankene: to konservativt velkledde og tradisjonelt feminint poserende arvinger med holdte fjes. Og på midten: to tilbakelente, mer maskulint poserende direktører med antrekk og attityde som kunne tilhørt henholdsvis en kjent kunstner eller forfatter (Högkvist) og – tja – en lederskikkelse i en større kulturbedrift (Hindsbo). Dynastiet gjenoppstått med besøk fra Kulturoperatørene.

Her er det imidlertid ikke bare kontrasten i seg selv som er hypnotiserende og urovekkende, men synet av søstrene Fredriksen i denne sammenhengen, avbildet på denne måten. Og hva er det med denne måten som får det til å rykke i nakkehårene?

Her skal vi begynne med å minne oss selv om at vi bor i et land som liker å tenke på seg selv som tilnærmet klasseløst. Vi har noen kongelige, sant nok, et lite slott, en Stordalen, en Celina Midelfart, og noen til, men at de på samfunnstoppen reelt sett er en annen klasse, ser distinkt annerledes ut, og gjør andre brunings- og frisørvalg enn deg og meg her på kulturmidten, det kan kjennes som en dask i fjeset. Hvorfor det? Fordi det betyr at klasseskillet er reelt. Fordi de er annerledes. Fordi deres ideer om stygt og pent, og muligens rett og galt, er basert på andre idealer og estetiske retningslinjer. Retningslinjer som, som jeg har skrevet om i denne spalten tidligere, ligger merkverdig nære de vi finner østenfor byen og vestenfor pengesekken.

Og hva sikter jeg til da? Jo, jeg sikter til en sminke, styling- og bruningskultur som for oss lukter Sophie Elise, prematur aldringsredsel og kroppsbygging mer enn essensielt samfunnsoppdrag og kredibel fondsforvaltning. Akrylnegler og bleking uten skyggen av ettervekst og ettertanke. Det handler selvsagt også om valg av klær og fottøy: et smalsilhuettet jeans-topp-sett med en pudderrosa blazer på Cecilie, og en kort drakt med ærbare dronningmor-ermer hos Cathrine. Særlig drakten – det ser ut som Chanel – er god som gull. Tidløs og elegant med et sympatisk hint av høyt 80-tallshumør: Hundetannsmønster og store, runde gullknapper.

Problemet er bare at med hender like avslappet som en barbiedukkes og ansikt lagt i folder like leselige som en kinesisk magistrat blir det vanskelig å se dem som mennesker det er lett – eller interessant – å relatere seg til. Enn si tro på. Her legger jeg selvfølgelig hodet lagelig til på huggestabben: For noen forkastelige fordommer å møte dem med! For en kulturelitistisk svartmaling! Samtidig: Er det noe annet enn fordommer og museets og søstrenes manglende evne til å kullkaste dem som har gjort saken potent? Jeg skulle mene nei.

Er det noe annet enn fordommer og museets og søstrenes manglende evne til å kullkaste dem som har gjort saken potent? Jeg skulle mene nei.

Tvert om er det her pressebildets veskehund ligger begravet. Bildets oppgave skulle nettopp være å stille alle potensielle fordommer til skamme ved å kommunisere hengivent samarbeid i stedet for uoverstigelige kulturforskjeller! Felles arbeidsglede og omforente kulturkrefter i stedet for stivt samvirke. Og når omforeningen ikke kunne uttrykkes i form av klesdrakt eller i valg av sminke, så kunne det – så burde det (og dette er også delvis fotografens ansvar) – ha skjedd i mimikken! I positurene! I en felles bestrebelse på å tenke litt mindre på seg selv, og egen benstilling, litt mer på de andre.

Men i pressebildet til Nasjonalmuseet finnes ikke etterdønningen av en nylig ledd latter. Ingen rest av Hindsbo som dultet Kathrine vennskapelig i siden for å si: «Sshhh … tal ikke nu, fotografen skal fotografere!» Samfunnstopper er og blir samfunnstopper, og kulturforskjeller kulturforskjeller, men i en tid hvor selv bilder av det britiske kongehuset oser folkekjær varme – med eller uten sivile involvert – faller stivbeint formalia gjennom.

Slik er det ikke det minste rart at bildet får det til å rykke i nepa. Det illustrerer simpelthen ikke gladsaken den forsøker å formidle, men bekrefter gamle fordommer og dunkle fornemmelser for fremtiden. Om et samarbeid til potensiell kortvarig glede, stor felles fortjeneste og rikelig med avkastning til dem som allerede har.

Kan hende blir samarbeidet et forbløffende løft, men det ser altså ikke så lovende ut. La oss heller erkjenne følelsen av skrekkblandet fryd, med påholdent trykk på den første stavelsen.

Bekymret hilsen fra Estetikeren.

Har du spørsmål til Ragnhild Brochmann, send til estetikeren@morgenbladet.no

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse