Annonse
00:00 - 16. mai 2019

Vi er barn, og det er lenge siden krigen, skriver Camilla Stoltenberg.

Vi er barn, og det er lenge siden krigen, skriver Camilla Stoltenberg. 

Annonse

Frigjøringsdagen er over og det er like før syttende mai. De voksne snakker om den vanvittige gleden da krigen tok slutt. En glede vi ikke kan forstå. Vi er barn, og det er lenge siden krigen.

I dag er den første dagen med knestrømper, nakne knær og turnsko. Vi spiller dødball i gata og flytter oss når det kommer en bil. Tre av de store guttene fra fjerde klasse sykler kjapt ned vår gate, svinger inn på plassen og setter syklene fra seg i skyggen av blodbøken. Vi løper mot dem, samler oss. Noen snakker, men ikke høyt. En av guttene sier han har med lommelykt, Petter har to brukte planker, hun med musefletter har et tau som ser mer ut som hyssing.

Vi går sammen ned stikkveien, gjennom gjerdet der det mangler netting, inn i den overgrodde hagen, ned i betongåpningen til den ene bunkersen. Kanskje er det ikke en bunkers, men vi kaller det bunkers. Fordi den er fra krigen. Det er mørkt der inne, det lukter kjølig, fuktig mur. Gammelt vann med råtnende løv. De som går inn først legger plankene ut som bro over en sjakt. Vannet i hullet er mørkt og dypt. Men kanskje er det grunt. Vi vet ikke. Derfor er det dypt.

Han med lommelykt vender lyset mot veggen der tegnet H7 – kong Haakon den syvendes tegn - er malt med blod. Eller muligens maling. På gulvet nedenfor ligger en tynn madrass og et pledd. Ved siden av madrassen en gulnet illegal avis. Eller kanskje er den ikke ulovlig, den avisen. Noen bor der. En hjemløs krigsseiler. Eller, noen bodde der under krigen. Nå er sengen tom.

Vi tviholder i hyssingtauet, hører hverandre puste. Hvem er det som går foran?

Vi tviholder i hyssingtauet, hører hverandre puste, hører hverandres skritt mot betonggulvet. Hvem er det som går foran? Jeg vet ikke. Kan vi stole på hverandre? Vi må det. Vi følger de labyrintiske gangene til vi når frem til den andre åpningen. Den som er stengt. Vi ser ut gjennom et gitter. Ut i den overgrodde hagen. Den ingen har stelt etter krigen. I hvert fall ikke de siste årene. Vi ser ut mot brosteinene i gaten. Ute har det skyet til. Knærne er kalde. Ingen sier noe. Noen må hjem.

Vi snur. Går tilbake. Samme vei. Like spente, nysgjerrige og redde frem til vi er ute på fortauet igjen. I byen der krigen er over, uteliggerne drikker i parkene for å få sove, barn sitter løst i bilene mens mødrene røyker sigaretter og fedrene røyker pipe bak rattet. I byen der det snart er aftensmat. Corn Flakes med melk og tyttebær, eller landgangsbrødskiver med fem slag pålegg. Hjemme, innenfor de ulåste ytterdørene, er foreldrene våre. De som har opplevd krigen og vet at den ikke er lenge siden. Snart er det syttende mai i Norge. I rødt, hvitt og blått.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse