Annonse
00:00 - 31. mai 2019

Nasjonaldagen er en unntakstilstand, skriver Grete Brochmann.

Nasjonaldagen er en unntakstilstand, skriver Grete Brochmann.

Annonse

Én ting sitter jeg igjen med etter nok en 17. mai tilbakelagt: behovet for å høre til har ikke avtatt med internasjonal mobilitet, kulturelt mangfold og – de heldiges – grenseløse valgfrihet.

17. mai-tradisjonen er selvfølgeliggjort i norsk kultur til den grad at man må ha besøk fra utlandet for å skjerpe blikket. Utlendinger tror knapt det de ser: kaskader av flagg, marsjering til hornmusikk, en maskerade av nasjonaldrakter båret i gravalvor av begge kjønn, og en nesegrus begeistring for kongehuset.

Men denne mildt sagt særegne mønstringen lever i beste velgående, får vi bekreftet år etter år. De av oss som har et noe tvisynt forhold til nasjonaldagen, kommer oss opp og ut, iført penantrekk uten sløyfe, lett vegrende i møte med veggen av rød og svart ull, kilovis med dinglende sølv og eksessen av besteborgerlighet, champagne og selvfeiring – gratulerer med dagen! En perlerad av svulstigheter. Det er plutselig lov å ta den helt ut.

Men vi går alltid ut i andre enden med en innrømmelse og en følelse av at dette faktisk bærer. At vi står overfor et underlig eksempel på moderne nasjonsbygging – svøpt i et gjenskinn av flaggets fargeprakt. Nasjonaldagen er en unntakstilstand. Kommentariatet tar fri fra sine beskheter, polariseringen dempes, og hatpraterne står kanskje i pølsekø et eller annet sted der ute.

For oss forskere som leter etter sammenbindingskrefter i det nye flerkulturelle samfunnet, er 17. mai en gavepakke av et feltarbeid, fortettet på tvers av etnisitet, klasse, geografi og kjønn. Her spiller kreftene seg ut for åpen scene, om enn bare for en dag.

17. mai er paradoksenes dag. Den er pompøs og folkelig; sjåvinistisk og inkluderende.

Hvordan få nasjonale symboler til å virke? Det vil si – hvordan skaper man identifikasjon med noen kollektive verdier som gir form og mening til den moderne verden, skaper rammer for sosial solidaritet og identitet og bidrar til å bevare den historiske hukommelsen? Folk må føle seg inkludert. Og det er her det ofte skorter i hverdagen. Men 17. mai er en veldig offentlig dag. Nordmenn kommer ut av hulene sine og deltar i årets mest kollektive markering av nasjonal tilknytning. Og trolig helt sentral: skolen er den institusjonelle bærebjelken. Den offentlige skolen i Norge favner stadig (nesten) alle, selv om den i stigende grad er bosteds-segregert. Skolen får ofte kritikk, men er etter alle solemerker helt sentral i å sosialisere norske og «ny-norske» barn inn i et nasjonalt fellesskap. «17. mai i skolegården» er noe alle norske borgere har et forhold til – en rettvendt møteplass.

17. mai-strategene – hvis de finnes – har lyktes i å spille på både nasjonale og flerkulturelle strenger i den grad at de «ny-norske» leder an i lovprisingen: «Jeg elsker 17. mai!», sies det i avisen; til og med bestefar, som ikke kan noe særlig norsk, svulmer av kjærlighet til nasjonen Norge. Det brukes større ord enn knapt noen majoritetsmann eller -kvinne tør ta i sin munn. Dette er verdt å ta med seg i helhetsvurderingen når nasjonen gjør opp status om integrasjon.

Men majoritetens begeistring for nasjonaldagen ser heller ikke ut til å avta. Bunadstettheten er nå visstnok oppe i 80 prosent i den kvinnelige delen av befolkningen. Selv om det kan være mange andre faktorer enn nasjonalfølelse som forklarer dette, økes trolig oppslutningen om dagen – kledebonet skal jo vises frem. Det har vært harselert en del med dette de senere årene, overhyppigheten av den dyre telemarksbunaden, og mange har sett dette som uttrykk for det sosiologer kaller «iøynefallende forbruk» – show-off. Det kan så være, men i år fikk vi bunadsløse byborgere en påminnelse om at dette plagget stadig kan representere både identitet og kampkraft når det gjelder. Bunadsgeriljaen på Vestlandet ga sykehus-aktivismen synlighet og trøkk i mediene.

17. mai er paradoksenes dag. Den er pompøs og folkelig; sjåvinistisk og inkluderende og den har vist en forbløffende evne til endring innenfor et ganske stabilt konsept. I et mer pluralistisk samfunn må det skapes nye felles fortellinger: Feire fortidens begivenheter, men gjøre nye samfunnsmedlemmer delaktige.

Det er nesten så man kan tro det holder en generasjon til.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse