Annonse
00:00 - 03. mai 2019

Det ligger anerkjennelse i å ta konflikter, skriver Grete Brochmann.

Det ligger anerkjennelse i å ta konflikter, skriver Grete Brochmann.

Sosiologen Aladin El-Mafaalani på den tysk-norske litteraturfestivalen i Oslo. Foto: Knut Egil Wang
Annonse

Fører vellykket integrasjon til flere konflikter? Ja, sier den tyske sosiologen Aladin El-Mafaalani, som deltok på den tysk-norske litteraturfestivalen i Oslo sist helg. Han har skrevet en tysk bestselger om det han kaller «integrasjonsparadokset»: Opphetede offentlige debatter og lokal tautrekking i det nye mangfoldet er positivt, hevder han. Eller snarere: Det er et uttrykk for at nye borgere er blitt en del av samfunnet. 

Der de tidligere «gjestearbeiderne» i 60- og 70-tallets Tyskland knapt deltok eller ønsket å delta i det offentlige ordskiftet, har deres barn og barnebarn, samt innvandrere av nyere dato, blitt tydelige stemmer. De gjør seg gjeldende i stor skala, krever en plass ved bordet og er bevisst sine rettigheter. 

Slikt blir det strid av. De iltre konfliktene om bruk av hijab i politiet og i domstolene kom først opp i dagen da det ble aktuelt for muslimske kvinner å søke seg til disse kvalifikasjonskrevende jobbene. Det vil si da de meldte seg på som likeverdige deltagere i arbeidslivet.

El-Mafaalanis poeng er i og for seg en gammel sannhet i sosiologien. Konflikter er en del av livsnerven i ethvert samfunn. De er en like viktig del av samfunnslivet som samarbeid og harmoni, ifølge en av klassikerne i faget – Georg Simmel. Konflikter gir opphav til normer, institusjoner og lovverk. «All historie er historien om klassekamp», ifølge en annen ikke ukjent sosiolog: Karl Marx så konflikter som selve drivkraften i historien.

I Tyskland har boken til El-Mafaalani blitt mottatt som et slags korrektiv til dysterheten som ellers har preget offentlige fortolkninger av hvor det bærer i kjølvannet av omfattende innvandring. Og et stykke på vei kan man se det slik. Ikke bare er konflikter en del av normaltilstanden i velfungerende samfunn, men konflikter kan også virke integrerende. Det ligger ofte anerkjennelse i å ta konflikter. Neglisjering eller idyllisering kan være verre – ikke ukjente fenomener i nyere flerkulturelle samfunn som både Tyskland og Norge. Krenkelses-kortet har vist seg å være tveegget for dem som ønsker å bli inkludert.

Men hvor langt holder den glade tro på konflikters velsignelse? El-Mafaalani beveger seg på et så generelt nivå at det er vanskelig å være uenig. Det er diffuse grenseoppganger mellom konstruktive og nedbrytende konflikter, og uklart når en strid utvikler seg fra det ene til det andre. 

Det høyrepopulistiske partiet Alternativ for Tyskland (AfD) har åpenbart mobilisert og profittert på innvandringsmotstand i den tyske befolkningen, og har som konsekvens av sin kraftige vekst også endret diskusjonsklimaet i landet. De «godartede konfliktene» foregår nå i et annet jordsmonn enn tidligere.

Det er heller ikke slik at det blir mer konflikter av vellykket integrasjon. El-Mafaalani beskriver ett spor. Noen innvandrere blir relativt friksjonsløst assimilert (økonomisk og/eller kulturelt), andre fortrenger verdikonflikter som måtte være der, og noen tilpasser seg ganske pragmatisk over livsløpet. Innvandrerbefolkningen fordeler seg til enhver tid langs hele denne skalaen, og stadig nye kommer til. Og like viktig: Majoritetskulturen endrer seg også underveis.

All støyen i norsk offentlighet og polariseringen som blir gitt så mye oppmerksomhet, dekker trolig over at en stor majoritet av innvandrerbefolkningen i praksis er temmelig veltilpasset, de søker å unngå unødig konflikt. 

Jeg fikk i sterk grad den følelsen da jeg nylig leste Shazia Majids innsiktsgivende bok Ut av skyggene. Majids beretning er nyansert og vitner om sterk vilje til å forstå hvorfor ulike parter – forskjellige grupper blant minoriteter og majoritet – havner i sine posisjoner i Mangfolds-Norge. Hun beskriver interessant spenninger innen minoritetene, og bidrar dermed til å bryte ned enkle stereotypier: Konfliktene som kjempes er i høy grad interne konflikter om tilpasninger og grensesetting. Boken bringer en sterk personlig historie, men er først og fremst en insistering på at det er det norske samfunnet som gjelder.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse