Jeg var fristet til å kalle denne baksiden for Fotnoter til en uutgravd baksidetekst. Uten noen som helst sammenligning for øvrig, var det som med Dag Solstads roman som forfatteren aldri klarte å skrive. Noe skal ut, men jeg får ikke helt til å feste det på papiret. Men jeg forsøker …
Et av polariseringens kjennetegn er at standpunkter i forskjellige saker graviterer mot hverandre – og vekk fra motparten. Slik blir lidenskapen injisert i spørsmål hvor vi egentlig burde diskutert med en viss kjølig distanse. Ikke fordi spørsmålene er uviktige eller fordi folks følelser er uten betydning, men fordi de sjelden er så enkle som de kan virke ved første øyekast. Ikke fordi vi må «forstå» hverandre, «føle» hva den andre sier eller tror at dialogue er universalmiddelet for eller mot alt, men fordi vi ikke kommer til kjernen av problemet – og derfor heller ikke ser at kjernen i problemet kan være et dilemma som krever avveininger, og hvor det ikke alltid finnes bare ett prinsipp i spill.
Da statsminister Erna Solberg kritiserte teaterstykket Ways of seeing for å kunne bidra til å gjøre det vanskeligere å være politiker, møtte hun kraftig kritikk. Selve den kunstneriske friheten ble angrepet. Da statssekretær Sveinung Rotevatn tvitret sin støtte til et budskap om varsle annonsører på nettsiden Resett, ble han møtt av kraftig kritikk. Selve ytringsfriheten ble satt under press.
Jeg tror – og dette er kvalifisert synsing – at mange som reagerte på det første, slett ikke reagerte på det siste, og visa versa. Og begge grupper vil finne argumenter for hvorfor sakene er ulike og deres eget standpunkt kan forklares. Under ligger likevel en dimensjon hvor – for å forenkle litt – spørsmålet om hvordan du ser på innvandring, er avgjørende for hvilket ståsted du inntar.
Eller hva med å nekte å delta på samme arrangement som Steve Bannon? Ikke på et politisk møte arrangert av hans tilhengere, men på en journalistkonferanse. Samtidig, har ikke de fleste en grense for hvem de kunne delt scene med? Eller deltatt på samme arrangement som? Er en hvilken som helst radikal islamist, antisemitt, homohater eller voldsforherligende radikaler like relevant i samfunnsdebatten som alle andre? På den annen side, er ikke scenenekt gått fra å være et personlig spørsmål om hvem man vil legitimere, til å bli et moralsk krav om at også andre skal gjøre det samme – det være seg enkeltpersoner eller institusjoner. Hvor tar en slik utvikling veien for et liberalt demokrati?
Vi kan kompromisse om skattenivå, skolepolitikk eller lønnsoppgjør, men ikke om det moralsk nedrige eller gode, ikke om forsvar for selve kunstens frihet eller angrep på den. Dette er polariseringens logikk. Det finnes ikke avveininger, dilemmaer eller gråsoner. Det finnes bare et riktig svar og et galt svar – og stadig oftere et moralsk eller umoralsk svar.
Vi kan kompromisse om skattenivå, skolepolitikk eller lønnsoppgjør, men ikke om det moralsk nedrige eller gode.
Det er ikke slik at det enten finnes ytringsfrihet hvor alle kan si hva de vil uten å tenke på konsekvensene, eller ytringsansvar hvor enhver må gå på filttøfler for ikke å krenke noen. Vi har ikke enten støtte til bare organisasjoner vi liker, eller betingelsesløs støtte til alle i alt. Det finnes ikke én politisk debatt for samfunnet og en helt annen for kunsten, men heller ikke et likhetstegn mellom enhver ytring og kunstneriske ytringer. Vi kan ikke forvente at et universitet enten skal åpne sine dører for alle uansett, eller la de mest høyrøstede til enhver tid bestemme hvem som skal få komme. Vi kan både anerkjenne at noen blir støtt eller såret av ytringer, og samtidig mene at ytringene er innenfor – og vi kan faktisk også gjøre det samtidig som vi mener at slike standpunkter bør bekjempes.
Mitt poeng er vel egentlig dette: Vår samfunnsorden – det liberale demokratiet – er et klart, ryddig og prinsipielt tydelig system bare på overflaten. I realiteten er det er rot. Et finstemt rot, kanskje, men et sammensurium like fullt. Et system hvor prinsipp ofte møter prinsipp, hvor liberal verdi ofte står i konflikt med en annen liberal verdi. Det finnes noe som er riktig og galt, men i mange saker er vi dømt til å foreta avveininger mellom prinsipper, og leve videre i gråsonene.