Påfyll

Privat moral blir en avsporing av klimadebatten, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

Fredag for tre uker siden samlet mellom 30–40 000 barn og unge seg til klimademonstrasjon rundt om i Norge. Hele 15 000 av dem i Oslo. Det var en tverrpolitisk markering som hadde støtte helt fra Rød Ungdom til Unge Høyre, og fra tusenvis av barn og unge uten partipolitisk tilhørighet.

Kritikken i sosiale medier, som ble fanget opp av de store mediehusene, la vekt på det virkelig avgjørende spørsmålet: «Vil du si nei til neste sydentur?»

Jeg vil at folk skal gjøre gode valg, og litt moralisme har aldri skadet noen. Det kan faktisk være sunt. At den enkelte føler en forpliktelse utover det vi alle må gjøre, er avgjørende for at et samfunn skal være godt. Vi hverken kan eller bør fri oss fra personlig ansvar ved å peke på strukturene eller systemet eller hvor komplisert verden er.

Allikevel reagerte jeg på sydenmaset som ungdommene ble utsatt for. Ved å gjøre klimaspørsmålet om til et rent moralsk spørsmål den enkelte må stilling til, forkludres debatten.

Vi diskvalifiserer ikke noen fra å være opptatt av globale forskjeller fordi hun ikke gir bort mer av lønna si frivillig. Hvorfor? Fordi selv om vi mener at gode mennesker som tar personlig ansvar er viktig, erkjenner vi at problemet ikke først og fremst er individuelt. Det er bra å være fadder for et barn som trenger det, men vi kommer ikke til å fadderdonere oss ut av de globale fattigdomsproblemene.

Det er selvfølgelig riktig å konfrontere folk med konsekvensene av deres politiske standpunkter, men det er noe ganske annet. Hvis vi skulle stenge av norsk olje- og gassnæring i 2030 vil Norge etter alle solemerker bli et mindre velstående land, og den kommende generasjonen vil trolig få noe lavere levestandard enn i dag (og vi vil trolig tømme Norge for mye av den kapitalen og kompetansen vi trenger for det grønne skiftet, men det er en litt annen sak).

Det er helt greit å påpeke at dette også kan få følger for sydenturer i fremtiden. Kritikken som møtte barn og ungdom var mer langs linjen at dersom du ikke selv tar 100 prosent miljøvennlige valg, kan du egentlig ikke delta i debatten: «Å, du er for miljøet? Ja, men du kjører vel bil/fly/drosje? Aha!» Det er en slags reversert symbolpolitikk. Kjøttfri mandag er en symbolsak som kritikerne har raljert over. Nå har argumentet mot ungdommen blitt: «Du spiser altså kjøtt på mandager!? Gotcha!»

Jada, hykleri og dobbeltmoral er slående. En feministisk politiker som behandler kvinner dårlig, en fattigdomsbekjemper som velter seg i luksus eller en miljøverner som kjører et bensinsluk – jeg forstår at det skurrer. Enn si konferansen i Davos i januar som hadde flere privatfly enn noensinne samtidig som klima var på toppen av agendaen.

Forskjellen mellom verdenseliten og en norsk 13-åring er allikevel relativt markant. «Er det litt hyklersk å ta privatfly til en konferanse for å diskutere klima» har en litt annen valør enn å be 13-åringen bli hjemme hos tante Magda i Porsgrunn mens resten av familien flyr av gårde på sydenferie. De som er samlet i Davos har dessuten makt og midler, norske 13-åringer har engasjement og lommepenger.

De som er samlet i Davos har dessuten makt og midler, norske 13-åringer har engasjement og lommepenger.

Å få ned utslippene av klimagasser vil få konsekvenser for individuelle valg, men spørsmålet om personlig moral truer med å overskygge de virkelig store endringene som er nødvendige.

Vi løser ikke klimaproblemene med at litt flere barn protesterer mot å bli hentet på trening to ganger i uken. Vi løser dem gjennom at bilen de hentes i har null utslipp, eller at kollektivtransporten er så god at det er enklere å la bilen stå. Vi løser dem gjennom å endre måten vi produserer og forbruker på, og gjennom å endre energimiksen i samfunnet.

Mer fra Påfyll