Annonse
00:00 - 12. april 2019

Påfugl. En påskekrim

Klarer du å finne løsningen på Morgenbladets påskekrim? Finnes egentlig objektiv sannhet?

Annonse

April, denne grelle mellomtilstanden mellom gnistrende vinter og grønnende vår, lå som en forbannelse over Oslo, verdens mest provinsielle hovedstad. Kvelden var mørk og full av fasader, slik den alltid er der kultureliten møtes. På Litteraturhuset.

Men i kveld hadde en av de mest påkostede fasadene splintret. Han hadde gjort stor karriere på romaner der mildt fiksjonaliserte versjoner av mer eller mindre kjente personer han kjente, fikk gjennomgå. Historier om hans stadige erobringer, både i den litterære og seksuelle verden, nådde både hans egne romaner og ryktebørsen.

– Tsk, tsk, herr forfatter. Er ikke pennen mektigere enn sverdet likevel, hvisket jeg til meg selv.

Nå lå han der, Knattorp, midt på gulvet i salen Wergeland. Det var som om den røde veggen i salen hadde dryppet ned på gulvet og blitt til en pøl av synd, av blod, av overtydelige metaforer. Armene pekte rett ut til sidene. Føttene var lagt over hverandre. Ett kulehull gapte mot meg fra pannen, mens to andre hadde gått gjennom hendene. Over brystet lå en tykk avis. Underlig. En elendig skytter, som så på tredje forsøk fikk en fulltreffer? Fordi han eller hun leste avisen?

Historier om hans stadige erobringer, både i den litterære og seksuelle verden, nådde både hans egne romaner og ryktebørsen.

– De er fru Beck, antar jeg?

Jeg reiste meg og snudde meg mot forstyrrelsen. De skitne beksømstøvlene med posete, marineblå bukse betød at jeg hadde med en konstabel å gjøre.

– Fru Hole-Beck, om jeg må be. Harriet Hole-Beck. En sann glede å møte Dem, herr …?

– Tangen. Betjent Otto Tangen.

– Otto. Gledelig. Spytt ut.

– Ja, altså, det var et møte her, og så gikk lyset, og da det kom tilbake, lå herr Knattorp der. …

Hele scenen med den døde forfatteren minnet meg om noe, men jeg orket ikke tenke for mye på det. Garvesyren fra den billigste rødvinen på Villa Paradiso banket hjernecellene mine hver gang de prøvde seg.

– Et møte, sa du? Om hva?

– En debatt … vent, jeg har det her et sted … «Salong» om «den postkoloniale vendingen i identitetspolitikken». Er ikke det litt … rart?

– Hva mener du, Otto?

– Disse folkene, er de ikke forfattere og den urbane metoo-eliten? Hvorfor bryr de seg om post i butikk og ID-kort?

– Fokus, nå, Otto. Er det noe mer?

– Et av skuddene gikk gjennom hånden, og var millimetre fra å treffe en godt påseilet dame med papegøyeøredobber på første rad …

Garvesyren ble presset på defensiven. En liten kvern begynte å røre på seg i hjernebarken.

– Det betyr jo… at skuddet må ha kommet fra scenen? Gi meg det programmet du hadde der!

Der var det. Fire bilder. Fire paneldeltakere. Fire mistenkte. Ja, minus en. Vegard Knattorp lå rett foran meg. Og så: Den arrogante kritikeren. En etablert samfunnsdebattant. Og en annen prisbelønnet forfatter, som ifølge sikre, men ubekreftede rykter har ligget med Knattorp.

Den siste brikken falt på plass i det garvede topplokket. Jeg løp bort til pølen på gulvet. Over magen hans lå Morgenbladet, oppslått på debattsidene. Overskriften lyste mot meg.

– Otto, jeg vet hvem morderen er.

– Hæ, hvordan fant du det ut så fort?

– Se på den overskriften. Dette er ikke bare et mord, Otto.

– Hva mener De, Hole-Beck?

– Det er et fuckings karakterdrap.

Ja, hvem drepte Knattorp? Send din kombinasjon av gjerningsperson og Morgenblad-overskrift til si@morgenbladet.no. Det beste forslaget blir erklært som riktig løsning!

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse