Kjære Gastronom. Når jeg går rundt i parker i Oslo, blir jeg sulten av å se på ender og hunder. Jeg har ved noen anledninger nevnt dette for andre, og da merker jeg avsky og fordømmelse. Er jeg normal? Kjøtt er jo naturlig del av menneskers føde. Jeg går også på jakt og skyter ryper. Det er jo helt greit for alle og enhver.
Hilsen Sulten jeger.
Kjære Sulten jeger. I min ungdom pleide jeg å gå på andejakt i Frognerparken i Oslo. Mine erfaringer rundt dette var mange: For det første at endene etter mange år med mating er svært tillitsfulle, så det å fange dem var slett ikke vanskelig. For det andre at det krevde en viss teknikk for å knekke nakken på dem, men at dette var nokså lett å lære seg. For det tredje at det var langt vanskeligere å lære teknikken for å ta livet av gås på tilfredsstillende vis. For det fjerde at ender og gjess har skarpe dolkelignende sporer på vingen, en fascinerende rest fra dinosaurtiden, som ved litt uforsiktighet, for eksempel klønete omgang med en gås som er uvillig til å bli middag, kan skape dype kutt, for eksempel rett under øyet. For det femte at endene må henge noen dager for å mørnes, hvis ikke blir de seige. For det sjette at kjøttet er nydelig, kraftig og viltaktig hvis du ikke bløgger fuglen. For det syvende at kjøttet er mildere hvis du kutter strupen på den og får tømt den for blod. For det åttende at bløggingen lett skaper sølete og avslørende spor når man skal bringe byttet hjem, særlig hvis man, for å styrke seg etter dåden, stopper på en bar, med byttet i en bærepose. For det niende at passelig anarkistiske venner er svært begeistret for denne urbane andejakten. For det tiende at politiet i svært liten grad deler denne entusiasmen.
Når det gjelder hund, har jeg ingen erfaring annet enn fra litteraturen. I boken The Decadent Cookbook av Medlar Lucan og Durian Gray (trolig pseudonymer) er det et kapittel som heter «I can recommend the poodle». Her hevdes det at puddel og cocker spaniel smaker best av de vanlige kosehundene. Oppskriftene, derimot, overbeviser ikke meg. Alle jeg har sett, anbefaler å koke kjøttet svært lenge, samt å bytte vann flere ganger underveis. Det første fordi kjøttet er seigt, noe som ikke i seg selv er et problem. Det andre, derimot, er en kraftig indikasjon på at smaken er stram og ikke i seg selv særlig behagelig.
Jeg vil derfor – uten å ha smakt – våge å påstå at hundekjøtt er mindre godt enn andekjøtt, og det er mindre grunn til å bli sulten av å se hunder enn å se ender i parken.
Dessuten: En viktig forskjell mellom and og hund er det personlige eierskapet av hundene. Folk er ofte svært knyttet til sine hunder og de følger dem på tur i parken. Jeg vil anta at sjansen for å få samtykke til å bruke dem som mat er liten. Uten dette samtykket frykter jeg at du vil risikere langt mer alvorlige konsekvenser enn ved andejakt, både sosiale og juridiske.
Om du er normal? Jeg tror ikke jeg er rett person å spørre.
Spørsmål til Gastronomen? Skriv til gastronomen@morgenbladet.no