Annonse
00:00 - 29. mars 2019

Før eller siden vil Syria-farerne komme seg til Norge, skriver Grete Brochmann.

Før eller siden vil Syria-farerne komme seg til Norge, skriver Grete Brochmann.

Hvor langt skal man strekke seg for å innfri Syria-farernes statsborgerlige rettigheter – og for å få dem stilt for retten i Norge? Foto: Chris McGrath/Getty Images
Annonse

«En bærbar, oppblåsbar velferdsstat til å ta med seg på utenlandsreiser», ble lansert i en moro-snutt på nett for om lag ti år siden. Innfallet kom som respons på norske borgeres forventninger om å bli «servet» nær sagt hvor som helst i verden når man – selvforskyldt eller ikke – hadde råket borti problemer: «Vi har fått mange henvendelser fra nordmenn i utlandet som reagerer på manglende oppfølging når de kommer i skade for å smugle narkotika, drepe eller voldta lokalbefolkningen», lød det liksom fra UD. Et Nav-kontor i ryggsekken var småmorsomt for oss velferdsstatsnerder. I dag er det alvor på en helt ny måte.

Bør IS-krigerne og deres familier aktivt hjelpes hjem til Norge? Dette viktige, men foruroligende spørsmålet er iherdig blitt stilt i norske medier de siste ukene. Og her er det rettsstaten vel så mye som velferdsstaten som påkalles langt hjemmefra. Problemstillingen vekker motstridende følelser og motstridende tanker.

Hvor viktig er et statsborgerskap? Samfunnsvitere som jobber med temaet, har hatt en tendens til å mene at betydningen er nedadgående. Globalisering, transnasjonalisme, folks sammensatte tilknytninger og mobile adferd tilsier at allmenne menneskerettigheter bør være viktigere enn medlemskap i en tradisjonell nasjonalstat. Jeg tilhører selv dem som mener at statsborgerskapet stadig har stor betydning. Like fullt, norsk og nordisk statsborgerrett handler i dag mer om stat enn nasjon, det vil si at man kan bli «medlem» og få tilgang på grunnleggende rettigheter, uten å ha noen spesiell følelsesmessig eller kulturell tilknytning.

Det blir vanskelig å innlemme IS-folkene i Norge. Men det er neppe noen vei utenom.

Det har vært engasjerende å følge debatten om Syria-farernes videre skjebne. Rettigheter knyttet til statsborgerskapet blir satt på spissen. IS-folkene har aktivt, eller indirekte som medhjelpere, støttet opp under siste kapittel i bestialitetens historie, grundig dokumentert og hinsides all forstand. 

Regjeringen konstaterer nøkternt at norske statsborgerne som har overlevd det kortvarige kalifatet, har rett til å komme tilbake til Norge, men ikke til å få oppsøkende assistanse. Det siste er blitt det springende punktet i ordskiftet: Hvor langt skal man strekke seg for å innfri deres statsborgerlige rettigheter – og for å få dem stilt for retten i Norge?

Hvis man godtar premisset om at statsborgerskapet er blitt en pragmatisk sak, er det interessant å notere hvilket følelsestrykk som legges i argumenter fra begge sider. «Svikere av våre verdier», «brenne i helvete» – men også motsatt, som Abid Rajas «de er våre barn». «Våre barn» kan gjerne være født og oppvokst i det syriske kalifatet, men de er våre i motsetning til barna i naboteltet. De kvalifiserer til denne sentimentale betegnelsen fordi de har «blodsbånd» til Norge. Barna i naboteltet har bare menneskerettigheter. De er våre fordi en av foreldrene har norsk statsborgerskap, men foreldrene selv skal, ifølge Raja, ikke hentes hjem.

Det er vondere å tenke på barna, uten tvil. Ofre for voksnes reddsomme valg. «Barn av de forhatte», som Gerd Fleischer kaller dem, med klangbunn fra et helt liv som «tyskerbarn».

Foreløpig er regjeringen standhaftig i sin kalkulerte passivitet. Frp trapper nærmest opp avsky-retorikken, og bygger dermed fallhøyde. Posisjonen holder neppe helt frem til mål. Det er ingen gode løsninger i sikte. Forholdene for folk i leirene kommer høyst sannsynlig bare til å bli verre, og norsk presse vil fortsette å vise for all verden at det er sikkerhetsmessig mulig å komme seg frem. Norsk passivitet er heller ikke et håndslag til fredsutvikling lokalt, i den grad Syria-farerne stadig er en sikkerhetsrisiko. I praksis blir de overlatt til skjøre overgangsstyrer i regionen.

Knapt noen er vennligstemte overfor IS-folkene, og det blir vanskelig og kostbart å innlemme dem i en norsk hverdag. Men det er neppe noen vei utenom: Før eller siden vil disse borgerne klare å komme seg til Norge – da med enda mer gru i bagasjen, og med barn som vil ha enda dårligere forutsetninger for å bli velfungerende samfunnsborgere. Det du ikke ser i æva, får du i hæla …

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse