Annonse
11:36 - 31. mars 2019

Noen assorterte kjepphester

Om hullete jeans og designkniver.

Foto: Getty Images
Annonse

Mote og design ble nok aldri helt meg. Eller for å si det på en annen måte: Sånne som meg har gjerne i en mannsalder eller to spankulert uanfektet rundt i verden uniformert i dongeribukse og svart dressjakke. Uff da. Jeg beliter meg som de sier i Bergen – dette er jo også en slags mote blant en viss type menn. Samma det. En urban bygdetulling må uansett få lov til å ri noen kjepphester oppover Bogstadveien (som ifølge mine faglige spioner har tapt litt terreng) og finne sin indre Don Quijote. 
 

Rett som det er, foretar jeg gjerne en dannet søndagstur i den nokså horisontale Fjellveien. Dere vet den som starter litt ovenfor Bellevue og strekker seg nordover langs Fløyens kne til den ender ute i Sandviken. Tempo tilpasset alder og verdighet. Nyter utsikten og betrakter mine med- og motspaserende som vagger støyende omkring i spesialkonstruerte gnissende stive turklær på en flanerende vei, uten krav til svette og anstrengelser. Denne panoramaveien er liksom ikke helt Finnmarksløpet. Snarere nokså low key. Du kan høre aloen fra kledebonene på lang lei. Klær som er myntet på helt andre strabaser. Slike bråkebøtter skulle sannelig tatt seg ut som speidere bak fiendens linjer. Turgåernes tinnitus.

Så er det disse fremtoningene jeg møter med stonewashed jeans og til og med prefabrikkerte hull og revner på benklærne. Ikke bare på ungdommelig gatenivå, det er nå en ting for seg. Sånn er det bare, har Sokrates fortalt meg gang på gang. Men også høyt oppe i de noe eldre og bemidlede kohorter sprader man uberørt omkring med store hull på knærne. Jeg er glad for at min farmor, frelsesoffiseren og sydamen (eller rettere sagt omsyersken, hun som sørget for at vår barndom alltid var ikledd omsydde klær), ikke fikk oppleve denne dekadensen. At forutbestemte og bevisste filler ble mote. Et hån mot de virkelig trengende og fattige. De som sliter. Ja da, jeg vet at jeg er helt ute. En patetisk mann som gæsser med beltefeste oppunder brystkassen. Men hull og revner skal jo faen ta meg repareres. 
 

Ikke nok med det. Her kommer den siste kjepphesten. Rittet inn i det daglige designhelvetet. En gang skulle jeg lage min verdenskjente bacalaomiddag hos noen bekjente. Tok med meg den utvannede klippfisken i en plastpose, men hadde glemt storkniven min. Denne sløyekniven som har vært min beste kompis i generasjoner og som jeg har slipt og stålet med kjærlig omhu minst et par ganger i uken. Kanskje ikke sushikokkens førstevalg, men et skarpt liv blant tonnevis med nordøstatlantisk fisk. Vel, nå var gode råd dyre og jeg bare måtte ha noe å skjære opp fisken med. Jeg fant ingen skikkelig kniv på vertskapets kjøkken, bare mengder av uhåndterlig ubrukelig design som ga seg ut for å være skjæreredskaper. Hvor har dere gjemt knivene?, sukket jeg passelig høylytt. Pinlig stillhet senket seg øredøvende over folk og land. Jeg kunne tydelig ane hoderystingen og de oppgitte blikk som krysset kulturforskjellene og preferansebiotopene.

            Vi gretne gubber har sannelig mye å stå i med. Sjeldne fridager. Et slit fra morgen til kveld. Men vi gir aldri opp.

RaSan    

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse