Huslingvisten

«Hvorfor sier vi ‘ikke sant’ når vi mener at det er sant?»

Kjære huslingvist, hør på dette: Kameraten min nikker samtykkende til det jeg har sagt. Deretter skyter han inn: «Ja, ikke sant!» Jeg fortsetter min korte monolog enda litt til, og han nikker på ny, anerkjennende også denne gang, mens han tar en slurk av det gylne glasset, titter tenkende ned i bakken, lener seg tilbake og sier: «Ikke sant. Det er sant som du sier.» Hvor utrolig er det ikke at vi nordmenn i hverdagssituasjoner som dette forveksler selve Sannheten med løgnen, som om det var snakk om to tvillingbrødre? Er det andre språk som gjør det samme?

Unge Staurland

Kjære unge Staurland! Det siste først: Ja, vi har ekvivalenter i både fransk (n'est-ce pas) og tysk (nicht war), og sikkert flere andre av verdens drøye 7000 språk. Og jo da, det høres umiddelbart litt merkelig ut å si seg enig i noe ved å si at det ikke er sant. Derfor må vi kaste Sannheten på båten og heller se ikke sant som et idiom – et uttrykk som lever sitt eget liv.

Lingvistikkprofessor Jan Svennevig ved Universitetet i Oslo har forsket på dette, og funnet at den særegne bruken av ikke sant som du sikter til, begynner å blomstre rundt årtusenskiftet. Det litt spesielle med ikke sant, skriver han, er at det er et uttrykk som har gått fra å være en oppfordring til en bekreftelse ('Du var på skolen, ikke sant?') til å bli en bekreftelse i seg selv (A: 'Appelsinjuice er så godt.' B: 'Ja, det blir liksom ikke ordentlig frokost uten.' A: 'Nei, ikke sant?') Forekomsten av ikke sant er vanligst etter utsagn med et visst evaluerende preg, og uttrykker i all hovedsak aksept og enighet. Det gir kanskje ikke logisk mening, men det er jo litt gøy, ikke sant?

Har du et spørsmål om språk? Skriv til: pu@morgenbladet.no

Mer fra Huslingvisten