Påfyll

Å gi hele årskull trekk for skulk, er en tapt sak, skriver Gudmund Hernes.

De går to spøkelser gjennom Europa – to samtidige bevegelser som begynte i det små, men som nå har slått gjennom med uventet kraft og har skiplet styresmakter og eliter. De har truffet nasjonale opinioner som et støvkorn i en underkjølt væske, og har krystallisert latente holdninger i store grupper. Begge kom nedenfra og utenfra. Om litt kan de gå hånd i hånd.

Den ene er periferiens opprør. Det kan illustreres med brexit i Storbritannia, eller med Senterpartiets vekst i Norge. Men kanskje best med de gule vestene i Frankrike.

Starten var en protest mot å senke fartsgrensene fra 90 til 80 km/t som et miljøtiltak. Men protesten rullet fortere og ballet på seg flere saker: mot økte drivstoffpriser, mot skattekutt for rike, for minstelønn, mot økende ulikhet, for mer kontroll over eget liv.

I utkantene grodde harmen over å bli marginalisert og glemt; det man ser når man kjører gjennom landsbyer med låste dører og lukkede vinduslemmer: tegn på at jobber har svunnet og ungdommen dratt. Oppgavene er flyttet til nett. Alle er blitt altmuligmenn: sine egne bankfunksjonærer eller postbud. Dermed er kontakten med dem som utførte tjenestene – læreren, jordmoren, politiet, doktoren – blitt borte. Disse isolasjonskreftene kutter direkte kontakt: Folk er erstattet med klikk. «Sosiale» medier gir bare et liv på skjermen. I periferien er levekårene semre og stemningen surere. Business og aktivitet flyttes til metropolene – men der har de unge innflyttere knapt råd til å bo.

Kroken på døra er når selv bistroen og bakeriet nedlegges. De som forblir, er globaliseringens etterlatte – de man kjører forbi eller flyr over, de som føler seg hverken hørt eller sett.

Den gamle militærregelen var: Ta høydedragene! De nye motorveiene har gitt utkantene en ekvivalent: Ta rundkjøringene! Det gjorde de gule vestene i Frankrike. Rundkjøringene ble politiske møteplasser og politiske flammepunkter. Der møttes de isolerte ansikt til ansikt. De rigget telt, tente bål og kokte kaffe. De uniformerte seg med det alle hadde: gule varselvester. Selv når de hemmet trafikken, markerte forbipasserende støtte. De ble sett og hørt – og de opplevde et nytt kameratskap seg imellom.

Mer enn det: Historien har sin list: Reservearmeen av gule vester i periferien kunne lett mobiliseres av globaliseringens fremste teknologi: Facebook. Mange av dem dro så i helgene til storbyene for å marsjere på boulevardene. Der kunne de ikke bare demonstrere – de kunne rapportere, direkte via mobilen det som skjedde rundt dem. Tradisjonelle medier havnet i bakleksa overfor dem som kom fra baklandet. På fransk vis ble det selvsagt eksesser, med stein og tåregass. Og elitene kom i villrede fordi de gule vestene ikke ville etablere noen organisasjon eller velge ledere. De ville hverken representeres eller koopteres.

Det andre spøkelset er skolestreikene for klima. De begynte med hjemmelagede løpesedler fra en svensk 16-åring, Greta Thunberg, i august i fjor. Men alt i januar ble hun bedt til Davos-forumet, og utfordret toppene: «I don't want your hope. I want you to panic.» Hun ble fulgt av belgiske, 18-årige Anuna de Wever, som ga pådrag til det som nå er den første egentlige globale klimaprotest, «Fredag for fremtiden». Saken er vital, bydende og bevisstgjørende. Deltagerne får en generasjonsdefinerende livsopplevelse: Samme aldersgruppe får på samme tide den samme formative erfaring. Nå som 68-erne har passert 68, kommer (20)19-generasjonen. De kan få allierte i Besteforeldrenes klimaaksjon.

Elitenes problem også her, er at de har tapt kontrollen over fortellingen. De kan ikke skravle seg vekk og svare med «politics as usual». Sjefer kan ikke svare med høyere bonuser. Å gi hele årskull trekk for skulk, er en tapt sak. De unge som nå tar fremtiden i egne hender, vil ikke omklamres.

Elitenes problem også her, er at de har tapt kontrollen over fortellingen. De kan ikke skravle seg vekk.

Smelter bevegelsene sammen? Mange av de unge ser at et grønt skifte også må være rødt: En rettferdig klimapolitikk krever en ny egalitær sosial kontrakt. Først da vil kraften bli samfunnsomveltende.

Victor Hugo sa: «Intet er så mektig som en idé hvis tid er kommet». Tiden er kommet. Den er nå.

Mer fra Påfyll