Annonse
00:00 - 22. februar 2019

Solbergs største seier kan være begynnelsen på slutten, skriver Gudmund Hernes.

Solbergs største seier kan være begynnelsen på slutten, skriver Gudmund Hernes.

Nå har Erna Solberg fått en flertallsregjering på plass. Er da alt såre vel? Svaret er nei. Byggverket har flere konstruksjonsfeil. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB Scanpix
Annonse

I det ytre har hun lykkes: For første gang siden Willoch i 1983 har landet en borgerlig flertallsregjering, og Erna Solberg har fått makt til å sette Stortinget i parentes. Men er hun fanget i eget garn? Glipper grepet når hun skal løfte seierens beger?

Av og til lurer jeg på hva Willoch selv tenker. Ser han, som meg, at Solberg nå er inne i et karakterdrama, der hun på toppen innhentes av sine egne handlinger? Og derfor er på vei nedover, inn i solnedgangen, og at ettermælet blir frynsete og blekt?

La oss repetere. Ved valget var Solbergs slagord «gjennomføringskraft»: Hun skulle gjøre vei i vellinga, sikre styringsfart og holde kustus. Mediebildet var fortettet i «Jern-Erna» og «Erna er stjerna» – kontrasten den vankelmodige Jonas.

Men har hun nå lurt seg selv og skapt en virkelighet som avsanner dette bildet – og som må gi Willoch både anfektelser og kvaler?

Willochs identitetsmerke var ordet han lanserte med polemisk snert: utgiftspartiene. Det favnet egentlig alle unntatt hans eget Høyre, som sto for ansvarlighet og mot økonomisk lettsindighet og ettergivenhet. Rett nok maktet ikke Willoch selv å motstå jappetidens press, han brukte langt mer penger enn godt var. Da Gro Harlem Brundtland overtok i 1986, måtte både innstramning og devaluering til.

Men nå setter Erna Solberg utsvevelsene i system. Ja, hun har endog lansert et nyord for å tilsløre ansvarsløs offentlig pengebruk, et begrep som i fremtiden vil klebe seg til henne: under streken. Det er penger hun vil bruke, men ikke vil telle i budsjettet.

Unnskyldningen er uforutsette utgifter. I 2011 ble regjeringskvartalet rasert, og nybygg er planlagt og diskutert siden. Men nå, etter åtte år, i 2019, når spaden skal stikkes i jorden, er dette kommet på statsministeren som julekvelden på kjerringa: at en gjenreising vil kreve offentlige midler.

«Under streken» er det Erna vil ta av oljepenger, men ikke vil ta med i regningen. Og det kommer på toppen av løssluppen oljepengebruk etter at hun slapp reven inn i hønsegården, altså Siv Jensen inn i Finansdepartementet: Frp har jo aldri trodd på «skredderøkonomene» der.

Et unisont korps av landets økonomer protesterer mot slikt taskenspilleri. Og Willoch må konkludere: Utgiftspartiene – det er Høyre og Frp det!

Den viktigste oppgaven etter 22. juli var terrorsikring. De rødgrønne fikk kritikk av den daværende opposisjonen. Fra 2013 har det vært Solbergs ansvar. Og hun er i to runder blitt halt til Stortinget, blant annet etter Riksrevisjonens rapport som dokumenterte sviktende beredskap, manglende oppfølging og feilinformering av Stortinget. Så der hun skulle vist lederskap og gjennomføringskraft, har hun vært på rømmen og med et skrik unngått mistillit.

KrF og Venstre har inngått det man i litteraturen kaller en Faust-pakt.

Men nå har hun altså fått en flertallsregjering på plass. Er da alt såre vel? Svaret er nei. Byggverket har flere konstruksjonsfeil. For det første har juniorpartnerne Venstre og KrF gitt seg inn på et samarbeid de hadde lovet sine velgere ikke å gå inn i: en regjering med Frp.

For det andre er koalisjonen er en minoritetsmajoritet. Det vil si, hvert av partiene som er med, får støtte til hjertesaker som flertallet er imot, både i Stortinget og i velgerbefolkningen.

For det tredje fremstår hestehandelen som opportunisme, om ikke ren kynisme. For eksempel når KrF fikk noen endringer om abort og bioteknologi, mot at Frp fikk reversert redusert taxfreekvote. Venstre utløser vonbrot innad når det egentlig er imot fjorddeponering av gruveslam – men ikke i Repparfjorden. Så nå rømmer velgere, og sentrumspartiene faller under sperregrensen. KrF og Venstre har inngått det man i litteraturen kaller en Faust-pakt: at man bytter sin sjel og prinsipper for makt – til man innhentes av skjebnen.

Dermed blir Solbergs viktigste bragd at hun både har demoralisert og destruert det politiske sentrum. Rødt, SV og Sp – som om går imot sentralisering, økende ulikhet, tafatt klimapolitikk, privatisering og svekkelse av det organiserte arbeidsliv – vokser. De rødgrønne har en oppslutning uten sidestykke.

Så Solbergs største seier kan være begynnelsen på slutten, der småpartiene taper både makten og æren mens hun selv står uten flertall – ikke engang av minoriteter.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse