Noe er i ferd med å skje. For et par tre år siden fortalte jeg om pave Paul III som prøvde seg på en saltskatt i regionene Toscana og Umbria i 1540. Men den gikk ikke. Bakerne ville ikke betale skatt så fra da av begynte de å bake brød uten salt som et slags opprør mot pavemakta – og slik er det fremdeles. Men grenseforsvaret mot salt brød i disse to regionene er i ferd med å ryke. Det salte brødet sniker seg sakte inn i butikkene selv om bakerne i landsbyene rundt oss ikke lar seg affisere. Standhaftig usaltet i snart 500 år. Så når Gib, min storvokste kompis fra Alabama skal ut for å spise, har han alltid det lille saltkaret med seg. Et dryss over brødet og vi er i gang mens kelnerne tenker sitt. Men det slutter ikke her. Ordren til meg krystallklar: Norge har verdens beste smør – så ta med! Når jeg kommer nedover fra gamlelandet søkklastet med tungsaltet norsk setersmør fra Kvamme på Strandkaien eller knallgult Kviteseidsmør i kofferten er jeg større enn julenissen. Mine italienske venner flokker seg rundt og roper faktisk høyere hurra enn omegnens utlendinger. Italiensk smør er jo som bekjent en usaltet blek vits. Men nå når COOP i Amelia har begynt å selge både pane salato og små 150 grams pakker med burro salato er det like før det totale sammenbruddet. Men ikke et ramsalt ord til paven.
RaSan