Annonse
00:00 - 08. februar 2019

Den onde sirkelen må brytes, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

Den onde sirkelen må brytes, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

Annonse

De fleste hadde som barn en oppgavebok hvor de skulle tegne streker mellom forskjellige tall. 1 til 2, 2 til 3, 3 til 4 og så videre. Til slutt trer det frem et bilde, klart og tydelig. Hvis vi tegner opp strekene mellom de forskjellige punktene i den norske velferdsstaten trer det også et bilde frem. Det er ikke like tydelig som i tegneboken, men det er like fullt mulig å skimte konturene av en sirkel: den onde sirkelen. Det er ikke en matematisk eller statsvitenskapelig modell, den skal ikke forklare alt som skjer i velferdsstaten. Snarere er den onde sirkelen en spissformulering av den norske modellens skyggesider, og en advarsel om hva som kan skje dersom vi ikke løser dem. 

Ideen bak skolegang for alle er vakker. Men fra slutten av nittitallet begynte internasjonale undersøkelser å vise at noe var galt i den norske skolen. Den norske likhetsskolen ble rammet der det såret mest, i selve hjertet. Det viste seg at skolen vår ikke skapte likhet, hverken like resultater eller like muligheter. Snarere reproduserte den sosiale forskjeller. Det er prikk nummer én i den onde sirkelen.

Noen få forsøker kanskje å banke på fabrikkporten allerede etter endt grunnskole, men de fleste gjør mer av det samfunnet forteller dem at de skal gjøre. De søker seg inn på videregående skole. Mange dropper ut. Bare litt over halvparten fullfører videregående skole på normert tid, en femtedel blir aldri ferdig. Det er prikk nummer to i den onde sirkelen.

Og her møter vi 17-åringen, han som for bare noen tiår siden kunne banke på fabrikkporten eller reise til sjøs, som kunne lære seg et yrke, ikke på skolebenken, men ved å utføre jobben. Fabrikkporten er lukket. Dels er de ufaglærte arbeidsplassene borte – flyttet ut til lavkostland – dels har de lav prestisje eller fylles opp av arbeidskraft fra utlandet. Noen av dem som dropper ut tusler tilbake på skolebenken, noen klarer faktisk å komme seg inn i arbeidslivet, men en stor del finner også veien til det som i de fleste kommuner er blitt nye praktbygg, Nav-kontoret. Et velferdssystem som gjør folk til passive klienter, er tredje prikk i den onde sirkelen.

Selv om de norske velferdsordningene er rause sammenlignet med mange andre land, er det ikke lukrativt å gå på stønad. Men det er heller ikke alle jobber som betaler veldig godt. Særlig ufaglært arbeidskraft må regne med å starte lavt på lønnsstigen. Det regjeringsnedsatte Brochmann-utvalget viste at en person som forsørget ett barn kunne få så mye i stønad at hun måtte tjene over 350 000 i årslønn for å ha like mye å rutte med. Det er en ganske vanlig lønn i Norge. At det ikke alltid lønner seg å jobbe, er fjerde prikk i den onde sirkelen.

Det har vært en dramatisk økning i antallet som får en psykisk lidelse de siste tiårene. Noen har psykiske lidelser med seg hele livet, andre utvikler lidelsene i moden alder. I verste fall kan manglende inngripen og hjelp gjøre at folk utvikler sykdommer eller at eksisterende tilstander forverres. I rapporten «Et liv jeg ikke valgte» (2009) forteller unge trygdemottagere sine historier. En av gruppene som beskrives mangler klare diagnoser i utgangspunktet, men har gjennom en kombinasjon av forskjellige faktorer utviklet psykiske lidelser. Å oppleve mørke midt på dagen er femte prikk i den onde sirkelen.

I noen byer blir fabrikklokalene stående som tomme, spøkelsesaktige skjeletter i mange år etter at den siste produksjonen er lagt ned. Skadevirkningene av en hjørnesteinsbedrift som blir borte kan vare enda lenger. Noen steder forsvinner ikke bare arbeidsplassene, men også håpet. Når en fabrikk blir borte mister folk jobben. En del finner nytt arbeid, men noen går også over på offentlig stønad. Fra å hente lønnen hos arbeidsgiver, henter de nå sjekken på Nav-kontoret. Det merkelige er at dette også påvirker barnas livsmønster. Å gå på sosialhjelp eller offentlig stønad går rett og slett i arv. Den sjette og siste prikken i den onde sirkelen er den vanskeligste å snakke om, kanskje også å forstå.

Å gå på sosialhjelp eller offentlig stønad går rett og slett i arv.

Den sjette prikken – arven – gjør den onde sirkelen komplett. At noen har dårlig råd i kortere eller litt lengre perioder vil vi aldri kunne unngå, selv i et så rikt land som Norge. Men Den onde sirkelen varsler om noe annet. Hvis ikke sirkelen brytes vil stadig nye generasjoner feile på skolen, falle ut av velferdssystemet og inn i en passiv klienttilværelse som de igjen sosialiserer sine egne barn inn i. Vi snakker ikke om flere som har dårlig råd, men om faren for en ny, permanent underklasse.

Teksten tar utgangspunkt i Torbjørn Røe Isaksens bok Den onde sirkelen (Dreyer 2013).

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse