Annonse
09:37 - 17. februar 2019

Da det ble dødsstille på yttersida

En kort historie om kokekaffe versus te.

Hvor ble det av den skikkelige kokekaffen? Foto: L. Szacinski / Oslo Museum
Annonse

I mange år falt det i mitt lodd å stille nokså frekventivt opp på årsmøter i lokale fiskarlag langs hele kysten. Og som vi vet: Den er lang og bebodd. 100 000 km (kan variere med målemetode) og 80 prosent av befolkningen. Fast inventar på Widerøeflyene enten det var Twin Otter, Dash 7 eller Dash 8. På nikk med flyverne. Pass opp. Her kommer den statlige øvrigheta med sine foredrag, reguleringer og plager. Slitsomme reiser. Men jaggu var det moro lell. En gang skulle en (uprøvd) kollega og jeg kaste glans over femtiårsdagen til et fiskarlag på Senjas fantastiske ytterside. Her ankom vi til talentfulle taler, ramsalte onelinere, vidunderlige vitser, velfylte påleggstykke smørbrødfat og regimenter med kaker.

Langs festbordet nærmet storkjelen seg vår posisjon. Den ble båret av formannens staute hustru og her snakker vi gloheit kokekaffe med kolesterol så det holder. Hun skjenket seg sakte nedover mot oss. Jeg stålsatte meg og ventet på skandalen. Den allerede varslede skandalen. Jeg min tosk. Jeg burde ikke ha tatt han med. Han drakk selvsagt ikke kaffe (langt mindre ekte kokekaffe), men sverget av alle ting til te! Altså en monoteist. Te på Senjas ytterside for en generasjon siden. Uhørt. En idiotisk kobling.

Da min kollega holdt hånden over koppen og spurte rødmende om det var mulig å få te, ble det dødsstille i lokalet. Stillere enn blankstilla. Det ble rett og slett krise. Først taushet og deretter støyende logistikk. Hvem faen hadde te i nærheten? Kanskje presten eller den nye læreren sørfra? Det skulle ikke forundre oss om en eller annen gjøk på rådhuset også drakk te. Problemet ble til slutt løst. Etter et sosiologisk streiftog fant fiskarlagets utsendte noen bortgjemte teposer. Kollegaen fikk omsider tilbake sin normale ansiktsfarge og alt endte vel og bra. Hver gang jeg treffer noen av gamlekara fra dette laget på fiskerimessa i Trondheim er det nok å si te – og vi er i gang. Personlig savner jeg sårt skikkelig kokekaffe, denne sjeldne skjenken satt i skammekroken, fjernet og bannlyst fra det offentlige rom.

RaSan

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse