Annonse
00:00 - 01. februar 2019

Berøringsangst kommer ofte av store skyldkomplekser, skriver Grete Brochmann.

Berøringsangst er ofte resultatet av store skyldkomplekser, skriver Grete Brochmann.

Jødedeportasjonen fra Oslo: D/S Donau ved kai i Oslo i november 1942. Foto: Georg W. Fossum / Nasjonalbiblioteket
Annonse

Rystelsene rundt Marte Michelets bok Hva visste Hjemmefronten? begynner så smått å ebbe ut. Debatten har vært en av de mest engasjerte, konfliktfylte og følelsesladede i nyere tid – i seg selv interessant når det dreier seg om hendelser som ligger mer enn 70 år tilbake, eller nærmere bestemt historieskrivning om disse hendelsene.

For oss menige observatører – ikke-ekspertene som aldri har gått inn i kildetilfanget fra okkupasjonstiden – har det vært en mangslungen og tankevekkende opplevelse. Det er vanskelig for oss å bedømme holdbarheten i Michelets fortelling. Det virker som om deler av kritikken treffer når det gjelder overfortolkning, svak kontekstualisering – og selektiv kildebruk. Men boken til Michelet kommer utvilsomt til å bli husket som et knyttneveslag inn i fortellertradisjonen forbundet med norsk krigshistorie.

Kraften i reaksjonene sier mye om hvilken stilling Krigen har hatt i norsk samfunnsliv etter 1945, åpenbart helt frem til i dag. Også vi som ble født i god tid etter frigjøringen har vært preget av Den store fortellingen fra okkupasjonsårene: tildelingen av ære og skam, det gode mot det onde. Hedersmenneskenes historie. Tilkjempet frihet. Vi vant, vi vant vår rett. Krigshistorien har smeltet sammen med nasjonsbyggingen og utviklingen av velferdsstaten, og vært sentral for den nasjonale selvforståelsen.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse