Det var president Richard Nixon, selveste Tricky Dick, som populariserte begrepet «the silent majority». Det var på slutten av det turbulente sekstitallet hvor radikale sosiale bevegelser protesterte mot kapitalismen, patriarkatet og ikke minst USAs blodige krigføring i Vietnam, en krig som skulle koste 60 000 amerikanske soldater livet og senere bli upopulær hos et stort flertall i befolkningen. Men akkurat da, i 1969, traff Nixons appell det som trolig var en taus majoritet: alle som så de radikale bevegelsene som trusler mot etablerte normer, som fryktet opprør mer enn status quo og som mente kritikken av krigen hadde et skjær av antiamerikanisme over seg.
Den tause majoriteten tok ikke til gatene, dopet seg ikke på Woodstock. De gikk på jobb, passet på barna sine og deltok i lokalsamfunnet. Det var i hvert fall Nixons bilde.
Min medspaltist her på baksiden, Gudmund Hernes, skal en gang ha sagt at det er to typer mennesker, de som deler inn menneskeheten i to typer og de som ikke gjør det. Jeg tilhører første kategori. For det er mange mennesker som er sinte for tiden, men det er enda flere som er redde for dem som er sinte.
Ideen om at nettopp «vi» er den tause majoritet er en av de sterkeste i politikken. I forskjellige varianter har den vært brukt av konservative politikere som vil appellere til folk flest, radikale politikere som hevder å representere det undertrykte flertallet og av autoritære ledere med diktatorisk makt som like fullt hevder å styre i folkets navn.
Selverklært taus majoritetsstatus gir enorm legitimitet i en gruppe, men har samtidig den fordel at man sjelden forsøker å underbygge påstanden.
På Facebooks utallige debatt-tråder florerer det også av mennesker som hevder å representere den tause majoriteten. Ikke minst er det et premiss på den mest innvandringskritiske (og konspiratoriske) høyresiden: Politikerne ser bort fra folkeviljen! De begår nærmest et elitekupp over hodet på befolkningen.
Men Facebook-trådene er ikke folk flest. Eller rettere sagt, trådene kommer ofte fra folk flest, men det betyr ikke at synspunktene deles av en majoritet.
Vi behøver ikke å føle oss frem om dette. Vi vet faktisk mye. Vi vet at det ikke er et flertall som ønsker en liberalisering av innvandringspolitikken, men en like streng eller noe strengere politikk enn i dag. Samtidig er nordmenns holdninger til innvandrere som sådan blitt mer positive over tid. Ved stortingsvalget i 2017 var innvandring den viktigste saken for 28 prosent av velgerne, og det inkluderer både Frp-ere, SV-ere og alle andre, altså tilhengere av både strengere og mer liberal politikk. Det er en kraftig økning fra 2001, da bare 4 prosent sa det samme, men representerer like fullt ingen undertrykket majoritet som ikke får uttrykt sin mening gjennom demokratiske valg.
De radikale innvandringskritikerne er ingen taus majoritet, snarere en veldig bråkete minoritet. De mest radikale utgjør trolig en svært liten minoritet. Det burde om ikke annet gjøre noe med selvbildet deres.
De radikale innvandringskritikerne er ingen taus majoritet, snarere en veldig bråkete minoritet.
Mange er sinte, men enda flere er bekymret over dem som er sinte. Sistnevnte gruppe består ikke av bare eliten, de bor ikke alle i storby og bruker elsykkel til jobben, ja, mange av dem kan ikke engang fordra soya-kaffelatte. De bruker sosiale medier til å holde kontakt med venner, legge ut hyggelige bilder av familien og gratulere hverandre med dagen. I hvert fall tror jeg det. Det er min tause majoritet.
Dette er jeg derimot sikker på: Facebook-strømmen din er kanskje en kanal inn i folkedypet. Det er ikke det samme som at folkedypet utgjøres av Facebook-strømmen din.
PS: I samme åndedrag kan nevnes at når hedmarkinger fremstilles som om de kollektivt ønsker masseslakt av enhver ulv som oppholder seg i Norge, viser en undersøkelse at syv av ti hedmarkinger er for ulv så lenge antallet begrenses. En annen undersøkelse viser at halvparten av innbyggerne i Innlandet ønsker færre ulv enn i dag, mens bare 20 prosent vil ha ulven helt bort.