I statsministerens nyttårstale vakte utsagnet «Norge trenger flere barn» mest debatt. I velferdsstaten sørger de arbeidsføre for de eldre. Faller fruktbarheten, blir det «relativt færre som skal bære en stadig tyngre velferdsstat på sine skuldre».
Kritikken av Erna har vært flerfoldig: at hun ser på kvinner som «fødemaskiner» for arbeidskraft, at mennenes ansvar ble glemt, at politikere ikke skal gripe inn i folks private beslutninger etc. At Kjell Ingolf Ropstad ble barne- og familieminister har ikke mildnet kritikken. Befolkningspolitikk har imidlertid en lang historie, som begynte med opplysningstidens store samfunnsforskere.
I 1776 hevdet Adam Smith at nasjonenes rikdom ikke er gitt: Institusjonelle reformer kan gi både vekst og bedre levekår. I 1798 kom en kraftfull motmelding i Robert Malthus' An Essay on The Principle of Population. Hans tese var: Vel kan samfunn vokse, men det er en uomgjengelig konflikt mellom to typer vekst. Veksten i tilgangen på mat er jevnt stigende, som 2-4-6-8, altså aritmetisk. Men et lands befolkning vil stadig fordobles, som 2-4-8-16, altså geometrisk. Dermed vil befolkningen skyte over naturens bærekraft, og så krasje ned til antallet som kan brødføs. Og mekanismene er bokstavelig talt drepende: sult, sykdom og krig.
Sosialister oversatte Malthus lære til tesen om «den jernharde lønnslov»: Befolkningsveksten ville tvinge arbeidslønnene ned til eksistensminimum. Konservative oversatte læren til politikk mot å bedre arbeidernes kår: Det ville bare utsette misèrene slik at enda flere ville krepere. Malthus selv fremholdt avholdenhet og utsatt ekteskap som botemidler: Privat moral kunne dempe sosial skade.
I 1968 fikk den såkalte ny-malthusianisme en renessanse, da Paul og Anne Ehrlich skrev boken The Population Bomb. Befolkningseksplosjonen ville gi hungersnød og død for hundretalls millioner i u-landene.
Men noen tiår tidligere hadde den faktiske befolkningsutviklingen i industriland tatt en annen vei; fødselstallene falt. Det ble utgangspunktet for kanskje den beste politiske bok i Norden i det 20. århundre: Alva og Gunnar Myrdals Kris i befolkningsfrågan – skrevet på en norsk fjellhytte i 1934. Den ble et grunnlagsdokument for sosialdemokratisk politikk, og et bydende forbilde for alle som vil tenke helhetlig om hvorfor og hvordan et samfunn kan formes. Ikke minst fordi befolkningsspørsmålet er et stridstema som på en gang er klargjørende og mobiliserende. Første setning lød: «Mer enn de fleste andre samfunnsproblem har befolkningsspørsmålet formådd å opprøre sinnene» – ja, helt siden 1700-tallet gitt et kløyvende skille mellom reaksjonære og radikale samfunnsidealer og klasseinteresser.
Myrdalene sier at de konservative så på armod som uunngåelig og la derfor mer vekt på religiøse konvensjoner enn på å bedre de fattiges kår. De mente fødselskontroll ville oppløse kjønnsmoralen. Og at en fallende befolkning og mindre befolkningstrykk kunne føre til at et land ble oversvømmet av innvandrere med høyere fruktbarhet som så ville omforme «vår dyrebare kulturarv». Karakteristikken ble skrevet for 85 år siden, men høres ut som Per-Willy Amundsens skript fra januar 2019.
Hovedpoenget i Myrdalenes stridsskrift er imidlertid at befolkningsspørsmål åpner for reformer av alle sider av samfunnet: boligreisning, likestilling, inntektsfordeling, arbeidsmarked, utdanning – spørsmål som ikke kan løses med asosial individualisme.
Befolkningsspørsmål åpner for reformer av alle sider av samfunnet.
Her hjemme satte Gro Harlem Brundtland befolkningsspørsmål på den politiske dagsorden i Langtidsprogrammet for 1982-85, fulgt av Befolkningsutvalget som avga innstilling i 1984. Hun fulgte så opp med likestillings- og barnereformene i 1990-årene; svangerskapspermisjon, barnehageutbygging, fedrekvote, SFO. Og: Fruktbarheten økte.
Høyre og Frp kuttet fedrekvoten. Siden snudde Høyre. I den nye regjeringsplattformen økes barnetrygden. Men Frp får kutt i eiendomsskatten, som vil gi kommunene 900 millioner mindre til barnehage, skole og helsepleie – og dermed mer belastninger, særlig for kvinner. Da får Erna færre nordmenn å rutte med.
Befolkningsspørsmål kan stadig rulle opp forståelsen av hvordan alt henger sammen med alt, og til mobilisering i hver krok av landet. Som Myrdalene skrev: En fordypet og sosialt innsiktsfull moral må befatte seg med selve samfunnets egen organisasjon.