Annonse
00:05 - 07. desember 2018

Kan vi ta en skål for Thorleif Dahl, spør Torbjørn Røe Isaksen.

Kan vi ta en skål for Thorleif Dahl, spør Torbjørn Røe Isaksen.

Illustrasjon: Morgenbladet. Foto: Ukjent / NTB Scanpix
Annonse

Er det et paradoks at vi ser markeringer i Europa for arv, identitet og historie, men ingen oppblomstring i interessen for nettopp vår arv og historie? Er det et paradoks at så mange frykter at Europa skal forgå, i stillhet, inn i den mørke natten, samtidig som vi slett ikke stanser opp eller forsøker å se – enn si føle – de lange linjene? Jeg er ikke sikker. Men jeg tror det.

En slik bekymring følte Thorleif Dahl (1891–1967) også. Filologen som ble kongen av norsk kinoreklame og siden forlegger, fryktet at «navn som Cicero og Erasmus, Plutark og Voltaire stod i fare for å bli redusert til marginale, for ikke å si ukjente skikkelser», som stiftelsen han startet beskriver det. Stiftelsen fortsetter å gi støtte til oversettelser av klassikere fra norsk og europeisk historie, fra den antikke verden til moderne tid, fra historikeren Thukydid til filosofen Emmanuel Levinas.

Jeg var kanskje 17 eller 18 år, tror jeg, og hadde oppdaget den store verdenen av ideer. Jeg vet ikke om det var på Porsgrunn bibliotek eller i en bokhandel i Oslo, men jeg fant i hvert fall Det gamle regimet og revolusjonen av Alexis de Tocqueville (1805-1859), den franske tenkerens refleksjon over den franske revolusjonen. Utgaven var oversatt og utgitt i 1988. Over tyve år etter Thorleif Dahls død brakte han litt av Europas åndsliv til meg (det går faktisk ikke an å skrive det med mindre patos enn dette).

Det slår meg iblant når jeg ser store demonstrasjoner for fedrelandet og kulturen, hvis jeg leser opphetede debatter på nettet om identitet, eller når jeg hører arge argumenter om forfallet vi står midt oppe i (argumenter som treffer noe i meg, det må jeg innrømme): kontrasten mellom det å appellere til en kulturarv og det å vedlikeholde den. Det ene krever utestemme, det andre innestemme. Det ene krever slagkraft, det andre krever møysommelighet. Den lavmælte oversetter som flikker på sine ord, sikrer nettopp tilgjengeligheten til den arven som de andre mener å forsvare.

Det slår meg iblant: kontrasten mellom å appellere til en kulturarv og å vedlikeholde den.

De holder på, restauratørene, vedlikeholderne, forpleierne. Og det kan ikke være børs som driver dem, nei, det er en lidenskap som bare hører hjemme i katedralene.

Som førsteamanuensis i klassiske fag ved NTNU, Thea Selliaas Thorsen, og Gyldendal som fra 2014 gjennom serien Kanon har oversatt den klassiske litteraturen til norsk, mange av verkene for første gang. Og de skal fortsette i flere tiår frem i tid. Eller NAOB, Det norske akademis ordbok på nett, en skattkiste for vårt ene norske skriftspråk. Eller oversettelsene av Aristoteles samlede verker på Vidarforlaget, eller islendingesagaene som når foreligger for første gang på moderne norsk.

Et sted i Rogaland sitter Kjell Arild Pollestad og oversetter Snorres kongesagaer, Homer og nå Bibelen. I Molde og Reykjavik sitter Knut Ødegård med sine Edda-dikt. Så mange å nevne, de som blir glemt får ha meg tilgitt.

Hvis nå kulturpessimistene får rett. Om det Europa vi kjenner nå forvitrer og siden blir borte – om det var kommersialisme, folkevandring eller kollektivt hukommelsestap som ga oss banestøtet – da var det vel disse, da, som virkelig strittet imot, som minnet oss om hva vi faktisk har å tape – ved å minne oss om hvor vi kommer fra, om de lange linjene i vår sivilisasjon.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Påfyll