Annonse
12:04 - 29. desember 2018

«Kan jeg bruke den skitne kjolen?»

Annonse

Spør Estetikeren

Dette er Morgenbladets spalte for de små estetiske kvaler – og de store eksistensielle dilemmaer. 

Send dine spørsmål til estetikeren@morgenbladet.no

Kjære Estetiker!

Rett før jul fikk jeg invitasjon til en jobbfest med dresskode cocktailkjole, noe det ikke er flust av i min garderobe. Jeg har ikke råd til å kjøpe nytt nå, og en av fire kjoler brukte jeg på sommerfesten. Da var det altså tre igjen å velge mellom. Den ene var aaaltfor kort (og trang) til jobbfest, så da var det to igjen: en rød og en blå, begge fine og litt tidløse kjoler jeg brukte mye inntil det unngåelig skjedde. En flekk som ikke lot seg vaske eller rense bort. Jeg har ikke klart å kaste dem, de henger bare der i skaper og venter på en trylleformel i fremtidens flekkfjerning. Så mitt spørsmål er: hvor skjemmende er en flekk? Skal jeg slutte å bruke (altså kaste) kjoler med flekk, eller kan flekken inkorporeres i kjolens historie (om noen skulle legge merke til den?). Er det et gjenbruksperspektiv jeg kan dra her? Jeg valgte den blå kjolen, og idet jeg sitter her på jobben nyskiftet i blå silkekjole med hvitvinsflekk som ble til en slags bleket stripe i stoffet da jeg vasket istedenfor å rense, leser jeg på nett at Monica Lewinsky nå avslører sannheten bak den mye omtalte flekken på sin blå kjole … I panikk tenker jeg at det kan bli en morsom spøk, men så var det dette med jobbsømmelighet da. Nå er mitt håp at lokalet blir ganske mørkt, og at alle blir ganske fulle.

Hilsen flekken, også kjent som møkkajente

Kjære flekken!

La oss vente litt med møkkajentebegrepet til vi har funnet ut av hvor skitne handlingene eller tankene dine egentlig er. Og for å ha sagt det først – og til alle dem som synes spørsmålet lukter av hvit overflodsproblematikk – så har problemstillingen noen utsøkt flokete tråder ned til sivilisasjonens begynnelse: nemlig ned til menneskets puritanske ønske om å ikke være kropp; om å ikke ha åpninger som væsker siver ut av i tide og utide, og å ikke være så forbannet bundet til jorda sånn at dyrelivet hele tiden kleber seg til oss.

Vi er altså redde for flekker. Frykten er historisk, og den trekker oss daglig mot dusjen og vaskemaskinen; vi vasker oss for helsas, men også for sikkerhetens skyld. Men hva handler den om, drømmen om renhet? Jo, på den ene siden handler den om at alt som kan komme innenfra og ut, svette, blod og avføring, er kodet skittent i mer enn en betydning. Møkk misfarger og ødelegger fibrene i klærne våre – møkk er skittent – for å si det enkelt, men det symboliserer også det skitne; skitt symboliserer pletter på vår person, på vår evne til å ta vare på – ikke bare silkekjoler og skjortebryst – men oss selv.

Problemstillingen har noen utsøkt flokete tråder ned til menneskets puritanske ønske om å ikke være kropp.

En flekk er slik både omsorgssvikt og mild degenerering foldet sammen i en og samme rullekake. En symbolikk så lettlest og banal at man nesten ikke skulle tro at den var sann, men som like fullt skjærer oss i øyene – eller intellektet – så fort ulykken er ute: rødvinen på avveie, fettet fra andelåret. Flekker som handler litt om et umiddelbart fravær av Zalo, men mer om fraværet av åndelig tilstedeværelse. En flekk er en handling begått av en upålitelig slumsemikkel, og jo mer kostbar plagget, anledningen og settingen er, jo mer kompromitterende er flekken.

Når det er sagt, vet alle hva et julebord kan gjøre med finmotorikken. Men, så var det noe med hvor man tar det videre derfra. På riktig sted til riktig tid kan det være et adelsmerke om den fryktede direktøren fniser henrykt over en skje ribbefett i fanget, men så er det, som du sier, noe med hva som skjer når lyset skrues på og fornuften vender tilbake – skal flekken få bli? Finnes det noen unnskyldning? Nei, det gjør på en måte ikke det. Det finnes ingen unnskyldning for å ikke gå til renseriet. Til det er en flekk ikke bare for skitten, den er uryddig! Litt slik et sår med plater i panna er tilforlatelig – nesten søtt! – mens en panne full av filipenser er ren, utilslørt skam. Synd for den det gjelder, selvsagt, men i første rekke ekkelt og alt, altfor personlig. FOR mye kropp.

Det finnes ingen unnskyldning for å ikke gå til renseriet.

Det er dessuten det med flekken – den kan være noen andres skyld, men det er du som blir sittende igjen med ansvaret. Flekken er gamle dagers lausunger – noe som krever list, mot og lempe for å omskrive som noe godt. Eller et systematisk opprop for å riste fornuft i motstanderne.

Sekstiåtter-generasjonen var på mange måter inne på noe, da de gjorde opprør mot foreldregenerasjonens forstokkede idyll og strøkne stil ved å kle seg i gamle klær; dette med å ikke bare vokse håret langt, men å ære hvert proletariske olabuksehull og hver raknede maske i ullgenseren, istedenfor å skamme seg over å ikke kunne vise frem verdighet i form av helt og rent tøy. Foreldregenerasjonen ble ikke overraskende rasende – hvem var de trygge tenåringene til å kaste dritt i fjeset på den anstendigheten og velstanden foreldrene hadde kjempet for? Og hva med nå, mange år senere? Jo, hullene og vintagelysten har vi arvet, men flekkene ble ikke med på lasset av generasjonsbrudd og gjenbruk. Til det er de simpelthen for sterkt knyttet til den evig suspekte, for personlige og for tilstedeværende kroppen. Folk skal stadig vekk huske oss basert på våre rene lemmer og velduftende halsgroper – ikke vinen og babygulpen som aldri forlot bunaden.

Hullene og vintagelysten har vi arvet, men flekkene ble ikke med på lasset av generasjonsbrudd og gjenbruk.

Vi er med andre ord redde for flekken – den fysiske og den psykiske – med nokså god grunn, og derfor vil vi at folk skal se oss – lese oss – som rene og ulastelige. Alle vet jo alle at det er mørkt og skittent inne i kottet likevel, men det er hyggeligst for alle om døren forblir lukket.

Og hva skal du gjøre med kjolen din? Det hadde vært ideelt om du sa hvor flekken satt, så kunne vi ha diskutert om en feiende brosje, spenne eller en applikasjon med strass, kunne reddet dagen. Men sitter flekken over ribb – eller gud forby, i skrittet – blir det selvfølgelig vanskelig. En annen sak er om kjolen er i ren silke? I så fall kan den farges om. Skjønt, her ville jeg ha sjekket med et renseri, eller et pålitelig nettforum, siden en misfarge i stoffet, altså flekken, kan ende opp med å bli blekere også i kjolens neste liv.

Når alt dette er sagt – hvem ser flekken om kjolen er slående og bæreren likeså? Antagelig ingen. Det er som med all annen synd og skam – flekken er synligst for den som bærer den.

Med håp om strålende godt nytt år,

Estetikeren

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse