Påfyll

Dagens julefortellinger er ikke som de gamle, der småfolk forkom i snøføyka, skriver Gudmund Hernes.

Litteraturen svinger med årstidene, som når Sigurd Hoel skrev om både «Syndere i sommersol» og «Fjorten dager før frostnettene». Forfattere bruker høst og forår, monsun og mistral til å gi struktur og mening som bærer, løfter og uthever en fortelling.

Julen har inspirert utallige sagn, salmer og skildringer. Dels endrer vinteren livets puls og rytme, dels er julen selv støpt rundt en stor fortelling: et nyfødt barn er en guddom, en ledestjerne stanses på himmelen, nybakte foreldre fanges i en større historie enn de mestrer og må flykte fra makten – som så mange i Midtøsten, før dem og etter dem. Den historien gjenfortelles over hele verden hvert år.

En annen julesjanger illustreres med to fortellinger fra 1840-årene: Henrik Wergelands «Julaftenen» fra 1842 og H.C. Andersens «Piken med svovelstikkene» fra 1848. Begge er moralfortellinger, med en felles dypstruktur.

Wergeland beskriver hvordan den gamle, utmattede jøde i isnende vinterstorm på årets siste dag finner og redder et barn. Men de fryser begge i hjel, bryst mot bryst, fordi de ikke slipper inn i stuevarmen. H.C. Andersen forteller om den lille piken som ikke får solgt sine svovelstikker, men fryser seg lyst inn i døden ved sine syner fra flammen når hun river dem av. De to små piker, den ene stengt ute av religiøst stivsinn, den andre klemt mellom sosiale klasser.

Tar vi et byks til dagens samfunn, ute og hjemme, kan vi spørre: Hvorfor føler nå så mange seg så utafor og miskjent? De mange som har stemt mot den politiske klasse og for populistiske partier, for Bolso i Brasil, for Conte i Italia, for Sannfinner og Sverigedemokrater i våre naboland. I Storbritannia fikk brexit flertall, i Paris slåss man i gatene. Og Trump ble valgt i USA med sterk støtte fra dem Hillary Clinton nedlatende kalte «deplorables».

Jeg har lurt på dette: Hva skiller dem fra den arbeiderklassen jeg vokste opp i? Hva var strukturene den gang og hvordan er de endret? Svaret kan selvsagt lett bli idylliserende og nostalgisk. Likevel:

De første femten årene etter andre verdenskrig var preget av gjenreisning og vekst. Alle visste dette: Det er bruk for deg! Og de erfarte at livet ble bedre år for år: husbankhus, innlagt vann, vaskemaskin, elektrisk komfyr, utvidet skoletilbud. Livet hadde et greit skript – og private tilpasninger og offentlige ordninger var sammenfalt.

Og samfunnet var romslig – det hadde plass til folk med skavanker og avvik. På den gården jeg hadde sommerjobb, var ikke alle A4. Men de var med på laget – med selvrespekten i behold.

Tantene hadde hver sine kakespesialiteter. Ingen behøvde bake alle syv slagene til jul, for de kunne bytte – en delingsøkonomi på mikroplan før delingsøkonomien.

Folk var trygge på at tillitsvalgte og politikere kjente deres kår: de hadde delt dem. Representanter forlot dem ikke mentalt om de fikk et høyere verv eller ben. Ble de høye på pæra, var de tilsnakkendes, for møtene var mange og talen klar: Fikk noen storkarsfakter, fikk de vite hvor døren var og trappen ned.

Fikk noen storkarsfakter, fikk de vite hvor døren var og trappen ned.

Nå er de materielle kårene jevnt over bedre – men forskjellene vokser. Selveste Riksrevisjonen har vist at statlige lederlønner og styrehonorarer øker langt mer enn lønnsveksten i samfunnet – jobbene blir neppe bedre gjort.

Og det går et dypt skille mellom dem som er inkludert i arbeidslivet og dem utenfor. Mange uroes over å nedbemannes av en robot. Og ja: globaliseringen gir billigere T-skjorter og mobiler, men tar jobber og svekker rettigheter i arbeidslivet. NAV sender uforståelige skriv og gir kurs hvis eneste formildende omstendighet er at de iallfall sysselsetter konsulenter.

Dagens julefortellinger er ikke som de gamle, der småfolk forkom i snøføyka. Men mange opplever at de er havnet i en politisk blindsone: at de ikke tas med eller tas på alvor, blir sett eller vist respekt. Mange føler seg utafor fordi det er mindre raust og nært innafor.

En moderne julefortelling har mindre bydende kraft enn hjertenære historier om små barn tatt av vinden eller kulda. Men noen ganger ulmer det fordi alt er så kjølig og fjernt.

Mer fra Påfyll